Når mor sa at vi skulle på fjellet, betydde det bare én ting: Bubakken i Hemsedal. Særlig mor var lykkelig på Bubakken. Hennes foreldre hadde kjøpt stedet da hun var liten pike, og siden hadde hun vært her hvert eneste år både sommer og vinter. Utallige var de gangene hun og tvillingsøsteren reiste opp med masse venner, de laget kostymeskirenn i påsken og tok dumme fotografier av hverandre. Jeg har sett endel av disse fotografiene, tatt før jeg ble født, og det er så morsomt å se hvor unge alle var! Nåja, kanske ikke far. Iallfall ikke så veldig. Han var temmelig skallet allerede da, og med brillene og alle solrynkene.
På Bubakken lukter alt så
deilig. Skogbunnen, multemyrene, sjøen og hyttene - de lukter av tjære i solen,
og inne lukter det vedovn og peis og ofte vafler - ekte rømmevafler, laget av
tykk seterrømme som vi henter på en seter, besværlig beliggende for små
barneben, over elven hoppende fra stein til stein, gjennom kronglete stier i
skogen til man ser en lysning - og der er det. Vi synes det er fryktelig langt.
Ofte kommer barna fra setra ned til elven med melken, osten og rømmen, og vi
kan se en forhutlet liten skikkelse som venter på at vi skal komme over elven
og hente varene.
Jeg er på Bubakken, det er
sommer. Jeg har gitt meg ut på optimistisk blåbærtur - optimistisk fordi det er
for tidlig på sommeren til å finne modne blåbær. Mygg derimot er det nok av.
Jeg går det lange stykket fra hytta til grinden, jeg greier å åpne den
vanskelige lukkemekanismen.
Grinden på Bubakken
er stor og meget viktig. Den må alltid stenges, for ellers kommer sauene inn og
bæsjer overalt og ødelegger gressvollen. Grinden er et stykke fra selve hytta,
så man kan ikke se den derfra. Det
går en fin sti fra hytta opp til grinden. Der er det fullt av blåklokker og
lange strå og markjordbær og revebjeller. Den er ikke nifs eller truende på
noen måte. Men utenfor grinden er det best å passe seg.
Jeg lukker grinden
omhyggelig etter meg og gir meg ut på eventyr. Her begynner skogen med alle
sine farer. Men før jeg tenker på farene, får jeg øye på min yndlinsblomst, den
lille unnselige Linnéa, som vokser på rekke og rad som tinnsoldater på
samme stilk bortover tuene. Den er
så vakker, Linnéa, når man først har fått øye på hvor fullkommen den er. Den
fine liljeformen på de blekrosa blomstene, den rette stilken som er festet på
ranken. Og så duften - en utrolig sterk duft fra en så knøttliten blomst. Det
er et under.
Et stykke bortover stien er
det en kjempestor stein. Det er et troll som engang hadde glemt at sola rant,
og så ble han til en stein. Denne steinen er yttergrensen for hvor vi barn får
lov til å gå. For bortenfor der lurer farene. Der er det at trollene og
huldrene bor. Og ikke å forglemme - de underjordiske. De som stjeler
menneskebabyer og legger sin egen fryktelige baby i stedet. Når mor er
skikkelig sint på meg, stønner hun og sier at jeg må være en slik bytting.
Jeg har sett et
troll engang, og det var fryktelig nifst, jeg slapp alt jeg hadde i hendene og
styrtet hjem til mor og far. Far tok meg i hånden og fulgte meg tilbake og
viste meg et der var ikke noe troll. Men jag hadde nå sett det jeg hadde sett.
Og det var såvisst ingen grunn til å tvile på det. Trollet var enormt stort, så
stort at det var ikke var mulig å se helt opp til hans hode. Han beveget seg
langsomt og tungt, og nærmet seg stedet hvor jeg stod. Men så løp jeg altså.
Jeg kikker forsiktig og
omhyggelig omkring for å forsikre meg om at trollet ikke er der idag.
Det er jo også
huldra...
Hun er nå ikke så farlig
for barn, mest farlig er hun for menn, for hun er så utrolig vakker. Men hun
har hul rygg og dessuten hale, og derfor vet man at hun er hulder. Jeg har sett
en hulder også, men bare bakkfra på avstand. Den hule ryggen kunne jeg ikke se,
men jeg så halen og hennes lange gule hår.
En helt annen fare er
hoggormen. Den er ikke uvanlig å se på varme sommerdager, men jeg har nå aldri
truffet på noen inne i skogen. På vei til setra derimot så vi en stor hoggorm -
den ble større og større jo mer jeg tenkte på den. Men barnepiken vår slo den
ihjel med en stokk. Likevel fortsatte den å bevege seg, enda de sa at den var
stein død.
Merkelig.
