Første gang i Paris - varm
vårkveld, møte den berømte blå time - l'heure bleue. Travle mennesker som
skulle hjem og stelle for familien, andre som hadde god tid til å sette seg ned
på café og ta sin Dubonnet eller Pastis med gode - eller ikke så gode - venner.
Første gang i
Metroen. Den parisiske metroen har en så særegen lukt at den ikke kan
sammenlignes med noen annen. Har du en gang vært i kontakt med den, sitter
denne lukten i nesen for evig tid. Inne i tunnellene stod det reklame for
Dubonnet. Først Dubo - så Dubon - tilslutt Dubonnet. Metroen var naturligvis
meget praktisk, men det må innrømmes at enkelte ganger, hvis det var nødvendig
å skifte linje, fikk man fornemmelsen av å gå under omtrent halve byen.
Eventyret: møtet med
Jean Louis Barrault. Denne intense skuespilleren med en så sterk utstråling at
en hvilken som helst ung pike ble lamslått. Det var ikke mulig å åpne munnen -
bare betrakte og, - ja - forgude. Dette store hodet og det merkelige, magre,
furete ansiktet med de mørke, triste øynene som ingen kan glemme etter å ha
sett filmen "Les enfants du Paradis".
Fortvilelse av å
være så dårlig i fransk - forbitrelse over at man ikke hadde lært nok på
skolen, iallfall ikke nok til å få med seg Barraults betraktninger over Kafkas
"Slottet" som skulle ha premiere om få dager.
Møtet fant sted i
hans garderobe i Theatre Odeon. En garderobe som alle andre teatergarderober,
med opphengte kostymer, et langt sminkebord med et like langt speil med lys
over og på siden. På sminkebordet var det plassert to parykker på trehoder,
sminkestifter lå i en tilsynelatende uorden (men det er ikke tvil om at han
visste hvor hver enkelt hadde sin plass), rensekremen stod i en diger krukke
ved siden av to avsminkningsruller av et slags stoffpapir. Og så lukten -
lukten i en garderobe blir alltid som et varemerke. Det er - eller var - nemlig
sjelden utluftnings-muligheter i en garderobe, derfor blir lukten så spesiell.
Gammel svette fra kostymene, pudder, sminke, limet til parykkene.
Første tur med buss. En
kjempesur busssjåfør som på høflig anmodning om å gi et signal ved en bestemt
stasjon, snerret om at man ikke trodde at han hadde annet å gjøre? Dette var
såvisst ikke noen turistbuss, ta endelig ikke feil! Da var det bare å ha tillit
til at en eller annen behjertet
person ville hjelpe.
Montmartre, Utrillos
Montmartre, med "Le lapin agile" og de trange karakteristiske gatene
med små murhus. Hans bilder var som regel lyse, husene hvite, men det stemte
ikke helt med virkeligheten - Tiden - og forurensningen - hadde nok fart
ubarmhjertig frem mot fargene i Utrillos gater. Det som derimot stemte var
Sacré Coeurs utrolige hvithet. Mengder av trappetrinn - puh. Og der lå Paris
for ens føtter. Badet i varm vårsol, den eventyrlige blå Seinen som slanget seg
gjennom byen, alle broene: Pont Neuf med sine karakteristiske lamper, Pont
Alexandre med de enorme gullvingene, Tour Eiffel, Champ de Mars med Napoleons
grav...
Rue de Seine en sen
ettermiddag. Den ene brune antikvarbokhandelen ved siden av den andre. Lecompte
med sine sjeldne gravyrer av Toulouse Lautrec. Moro å handle - og forhandle -
med ham. Man lærte seg fort å prute. Noe som faller vanskelig for en nordboer,
men som er inkludert i prisen i sydligere land. Dette er faktisk noe av det
første man må lære, ellers blir man ikke tatt på alvor.
Middag på et av de
store brasseriene, Dupont på Boul'Miche. Ikke slik man var vant til hjemmefra,
med et bord til hver, men bord tett i tett langs veggen, med noen bitte små
avstander her og der slik at man kunne åle seg inn og ut. Her kunne man gi opp
å komme med intime betroelser som nabobordet helst ikke skulle høre. Og likevel
- her satt unge elskende og fortalte hverandre om sin forelskelse og sitt
begjær, chique damer med små hatter diskuterte jobb og ektemann, menn
diskuterte fotball eller de siste påfunn på jobben, langhårete unge mennesker
av ubestemmelig kjønn snakket om de siste avantgardefilmene (som i parantes
bemerket få hadde sett), om prisene på studiematerialer som var blitt
uanstendig høye, om mer eller mindre håpløse proff'er som intet visste eller
forstod. Der var vaskekoner som skulle på jobb og bare ville ha seg en Croque
Monsieur før de skulle igang med skurefilla. Og der var folk som oss, som var
turister og bodde på hotell. Som nok kunne lures til å ta noe dyrt på menyen.
Bokladene på Quai
St. Augustin er blitt beskrevet og fremvist til kjedsommelighet. Men for en
20-åring fra Norge var det noe helt spesiellt. Alt man kunne kjøpe der! Ikke
bare gamle bøker og meget gamle, dyre og falske kart og mere eller mindre
originale litografier, men også såkalt "genuine" gamle mugger og
smykker og rariteter. Her ble det innkjøpt gaver til store og små hjemme. Ble
man lurt? Selvsagt ble man det. Men det var alle pengene verd - den gleden det var
å velge og kjøpe og føle seg flink og økonomisk, oppveide enhver mistanke om at
det muligvis var en sannhet med modifikasjoner at dette var en original
radering fra forrige århundre. Den var jo så fin!
