Steinen på Bubakken

 Når mor sa at vi skulle på fjellet, betydde det bare én ting: Bubakken i Hemsedal. Særlig mor var lykkelig på Bubakken. Hennes foreldre hadde kjøpt stedet da hun var liten pike, og siden hadde hun vært her hvert eneste år både sommer og vinter. Utallige var de gangene hun og tvillingsøsteren reiste opp med masse venner, de laget kostymeskirenn i påsken og tok dumme fotografier av hverandre. Jeg har sett endel av disse fotografiene, tatt før jeg ble født, og det er så morsomt å se hvor unge alle var!  Nåja, kanske ikke far. Iallfall ikke så veldig. Han var temmelig skallet allerede da, og med brillene og alle solrynkene.

På Bubakken lukter alt så deilig. Skogbunnen, multemyrene, sjøen og hyttene - de lukter av tjære i solen, og inne lukter det vedovn og peis og ofte vafler - ekte rømmevafler, laget av tykk seterrømme som vi henter på en seter, besværlig beliggende for små barneben, over elven hoppende fra stein til stein, gjennom kronglete stier i skogen til man ser en lysning - og der er det. Vi synes det er fryktelig langt. Ofte kommer barna fra setra ned til elven med melken, osten og rømmen, og vi kan se en forhutlet liten skikkelse som venter på at vi skal komme over elven og hente varene.

Jeg er på Bubakken, det er sommer. Jeg har gitt meg ut på optimistisk blåbærtur - optimistisk fordi det er for tidlig på sommeren til å finne modne blåbær. Mygg derimot er det nok av. Jeg går det lange stykket fra hytta til grinden, jeg greier å åpne den vanskelige lukkemekanismen.

         Grinden på Bubakken er stor og meget viktig. Den må alltid stenges, for ellers kommer sauene inn og bæsjer overalt og ødelegger gressvollen. Grinden er et stykke fra selve hytta, så man kan  ikke se den derfra. Det går en fin sti fra hytta opp til grinden. Der er det fullt av blåklokker og lange strå og markjordbær og revebjeller. Den er ikke nifs eller truende på noen måte. Men utenfor grinden er det best å passe seg.

         Jeg lukker grinden omhyggelig etter meg og gir meg ut på eventyr. Her begynner skogen med alle sine farer. Men før jeg tenker på farene, får jeg øye på min yndlinsblomst, den lille unnselige Linnéa, som vokser på rekke og rad som tinnsoldater på samme  stilk bortover tuene. Den er så vakker, Linnéa, når man først har fått øye på hvor fullkommen den er. Den fine liljeformen på de blekrosa blomstene, den rette stilken som er festet på ranken. Og så duften - en utrolig sterk duft fra en så knøttliten blomst. Det er et under.

Et stykke bortover stien er det en kjempestor stein. Det er et troll som engang hadde glemt at sola rant, og så ble han til en stein. Denne steinen er yttergrensen for hvor vi barn får lov til å gå. For bortenfor der lurer farene. Der er det at trollene og huldrene bor. Og ikke å forglemme - de underjordiske. De som stjeler menneskebabyer og legger sin egen fryktelige baby i stedet. Når mor er skikkelig sint på meg, stønner hun og sier at jeg må være en slik bytting.

         Jeg har sett et troll engang, og det var fryktelig nifst, jeg slapp alt jeg hadde i hendene og styrtet hjem til mor og far. Far tok meg i hånden og fulgte meg tilbake og viste meg et der var ikke noe troll. Men jag hadde nå sett det jeg hadde sett. Og det var såvisst ingen grunn til å tvile på det. Trollet var enormt stort, så stort at det var ikke var mulig å se helt opp til hans hode. Han beveget seg langsomt og tungt, og nærmet seg stedet hvor jeg stod. Men så løp jeg altså.

Jeg kikker forsiktig og omhyggelig omkring for å forsikre meg om at trollet ikke er der idag.        

         Det er jo også huldra...

Hun er nå ikke så farlig for barn, mest farlig er hun for menn, for hun er så utrolig vakker. Men hun har hul rygg og dessuten hale, og derfor vet man at hun er hulder. Jeg har sett en hulder også, men bare bakkfra på avstand. Den hule ryggen kunne jeg ikke se, men jeg så halen og hennes lange gule hår.

En helt annen fare er hoggormen. Den er ikke uvanlig å se på varme sommerdager, men jeg har nå aldri truffet på noen inne i skogen. På vei til setra derimot så vi en stor hoggorm - den ble større og større jo mer jeg tenkte på den. Men barnepiken vår slo den ihjel med en stokk. Likevel fortsatte den å bevege seg, enda de sa at den var stein død.

         Merkelig.

Påske i Roma

Jeg har hatt en alle tiders påskeferie i Roma med min datter Nelly og hennes datter Elisabeth. Det er 13.påsken vi tilbringer sammen i Roma – det vil si siden Elisabeth ble født!

I Roma er påsken en helt spesiell høytid. Katolisismen står jo veldig sterkt, men påskeferie slik vi har, eksisterer ikke. For eksempel er alle butikker åpne og alt går som normalt skjærtorsdag og langfredag. Skolebarna har tross alt fri fra langfredag til tirsdag. Men langfredag kveld er paven alltid i Colosseum. Der gjennomfører man de 13 ”holdeplassene” fra Jesus’ gang med korset, og paven ender på en høyde over Forum Romanum ,hvor det er et lysende kors, og han leser bibelteksten. Der er tusenvis av mennesker som står der – i allslags vær – det kan øsregne og det forhindrer ingen i å stå der. Det tar laang tid, for bibelteksten skal leses ved hvert ”stoppested”. Etterpå går man ut og spiser middag på restaurant og drikker mye vin. Søndag er de fleste butikker stengt, og tildels også mandag.

 

Men på skjærtorsdag ble vi tatt med av våre italienske venner til en kirke som heter Santa Maria dell’Orto. En vakker kirke, bygget på 1500-tallet. Innvendig er den fra 1700-tallet, og veldig vakker. Dette er laugenes kirke. Innfelt i mosaikken på gulvet er det mange firkanter hvor det står navnet på laugene. Det er f.eks. lauget til de som lager spaghetti, til skomakerne, til taktekkerne, til gipsmakerne, til vindyrkerne og mange, mange fler. Men det utrolige er, at så snart man kommer innenfor døren og ser alteret på motsatt side, er alteret innrammet av hundrevis  av lange stearinlys. Det er som et mirakel av skjønnhet og varme. Og disse lysene skal brenne i minst ett døgn. Mange romere aner ikke noe om dette, og turister får ingen opplysning om denne fantastiske tradisjonen. Det er KUN denne ene dagen i året at dette skjer i Santa Maria dell’Orto.

 

Vi opplevde den vakreste påskestemning man kan tenke seg.