Første kirkebesøk

Far var sterk motstander av statskirken så Grethe og jeg hadde aldri vært i kirken, men vi var fryktelig nysgjerrige på hva som egentlig foregikk der. En dag hadde vi sneket oss ned til Johanneskirken nedenfor der vi bodde. Vi gikk inn i kirken og satte oss på første benk slik vi pleide å gjøre på teatret. 

Der var blomster og dekorasjoner, for der skulle være bryllup. Kirken var nydelig pyntet og vi syntes det måtte være omtrent slik i Paradis. Brudeparet kom opp til alteret, kirken var stappfull, og presten begynte å preke. Det var en usedvanlig veltalende prest, og da han hadde preket både lenge og vel ble vi nokså redde begge to, for vi visste jo at vi var på forbudte veie, og dette tok veldig lang tid! Vi begynte å gråte, først nokså diskret, men litt etter litt mere hørlig. Tilslutt kom det en sortkledd kirketjener og viste oss vennlig ut. Vi var overbevist om at han var djevelen og skulle ekspedere oss til Helvete, og gråt uhemmet. Det tok lang tid før vi igjen gikk i kirken! Men det må sies at vi ikke fikk skjenn da vi omsider kom hjem.

Den uhyggelige naboen og hans hund

Ved siden av oss bodde en merkelig mann som hadde en diger hund. Verdens største mente vi, og turte ikke å gå ut fra huset hvis den var ute. Far fikk da en avtale med naboen om at hunden skulle være ute på visse tider, og vi barn på andre tider. 

Avtalen holdt i noen dager, men så var hunden der i "vår" utetid. Far ringte, og naboen lovet, men da avtalen igjen ble brutt, var fars tålmodighet slutt. Han truet med at han skulle ta livet av udyret dersom naboen ikke passet på å holde avtalen. Neste dag var hunden ute hele dagen. Da hunden ved en tilfeldighet faktisk døde noen dager senere tenkte naboen sitt og anmeldte far til politiet for hundedrap. Men far var uskyldig, og politiet tok hele saken meget lett etter å ha forhørt ham. Naboen ble selvfølgelig en erkefiende. 

En dag da Grethe og jeg var i Nygårdsparken og "forgrep" oss på hver vår rhododendron - de var så vakre at det var ikke mulig å motstå lysten til å plukke dem, men det var strengt forbudt - ringte naboen til politiet igjen og anmeldte at "Hans Jacob Nilsens døtre plukket blomster i Nygårdsparken". Vi var vel 4-5 år gamle og politiet reagerte naturligvis med latter. Denne naboen ble senere aktiv nazist.

Et vondt glimt

Det er bitende koldt ute. Uvanlig koldt til å være i Bergen. Storesøster Grethe og jeg står ved vinduet i barneværelset og gråter fortvilet. Vi ser ut på svanedammen i Nygårdsparken. Den var helt frosset til, og der lå to nydelige svaner innefrosset. Far hørte vår gråt, og forstod situasjonen. Han grep øyeblikkelig en øks og fikk svanene fri, og deretter tok parkvernet seg av dem. Til vår store trøst og glede var de tilbake i svanedammen da våren kom, men bildet av de innefrosne, hjelpeløse fuglene satt på netthinnen for bestandig.

Syk

Mor og far skal på fest. Bare glede over å se mor så strålende vakker, i sølvfarget silkekjole, dypt utringet med stropper over skuldrene, og så sølvsko! Hun dufter så deilig, og det er så godt å legge nesen inn til halsen hennes og trekke inn duften av fin parfyme.

Jeg har aldri lidd av den uroen som mange barn føler når mor skal gå. Aldri gråt og tenners gnissel. Vi hadde jo vår deilige barnepike Agnes, som elsket oss og som passet så godt på oss. Vi elsket henne nesten like høyt som mor.

Så ble jeg syk. Jeg lå til sengs i månedsvis, doktoren kom hver dag og sa at jeg hadde feber og ikke kunne stå opp ennå. Til å begynne med var alle bare veldig snille, men da det varte og det rakk før jeg ble frisk, begynte det å slite på tålmodigheten til noen hver. Sykdommen var på dette stadium ikke direkte farlig, men hvis man ikke var forsiktig, kunne det bli livstruende.

Tiss

Av og til kom det fine damer på formiddagsbesøk til mor. Det var skipsrederfruer og slikt, og jeg bestemte meg  definitivt til ikke å like dem.

Jeg kan ikke forklare hvorfor - de var både snille og velmenende og hadde med gotterier. Men de hadde noen fjollete hatter, og så konverserte de meg: «Hva heter du idag da?» - noe så idiotisk, man bytter vel ikke vel ikke navn sånn annenhver dag. «Hva skal du bli når du blir stor da». «Hva heter bestevenninnen din». Det hendte at jeg bestemte meg til å gjøre skam på familien og svare slik som jeg syntes de fortjente.

«Hva heter du idag da?» TISS.

«Hva skal du bli når du blir stor?» TISS.

«Hva heter bestevenninnen din?» TISS.

Mor måtte beskjemmet sende meg ut på kjøkkenet.