Syk

Mor og far skal på fest. Bare glede over å se mor så strålende vakker, i sølvfarget silkekjole, dypt utringet med stropper over skuldrene, og så sølvsko! Hun dufter så deilig, og det er så godt å legge nesen inn til halsen hennes og trekke inn duften av fin parfyme.

Jeg har aldri lidd av den uroen som mange barn føler når mor skal gå. Aldri gråt og tenners gnissel. Vi hadde jo vår deilige barnepike Agnes, som elsket oss og som passet så godt på oss. Vi elsket henne nesten like høyt som mor.

Så ble jeg syk. Jeg lå til sengs i månedsvis, doktoren kom hver dag og sa at jeg hadde feber og ikke kunne stå opp ennå. Til å begynne med var alle bare veldig snille, men da det varte og det rakk før jeg ble frisk, begynte det å slite på tålmodigheten til noen hver. Sykdommen var på dette stadium ikke direkte farlig, men hvis man ikke var forsiktig, kunne det bli livstruende.


Jeg lå i sengen - å så lange dagene var. Samtidig var jeg så trett at bare tanken på å stå opp var umulig. Og så måtte jeg drikke varm melk! Det var det verste jeg visste, både smaken og det faktum, at det ofte var snerk på melken! Hvordan kunne man utsette et barn for noe så avskyelig! Typisk er det sikkert, at jeg etter jeg ble frisk har jeg aldri rørt et glass melk, selvom den var iskald.

Kanskje jeg skal dø og bli en engel. Det er litt skremmende, men litt fint også - å tenke på. Da får jeg vel vinger. Lurer på om det gjør vondt når vingene vokser ut. Slik som mor sier når jeg har voksesmerter...

Det er en liten sprekk mellom gardinet og vinduskarmen. Det lille gløttet av himmelen er klar, klar blå. Der lever de bittesmå englene. De har gjennomsiktige vinger, og svermer rundt som insekter. Det er så mange av dem.

Hva gjør de egentlig - englene? Jeg har aldri kommet så nær at jeg  kunne spørre dem. De må jo ha en oppgave?

Jeg vil være med dem. Jeg vil myldre omkring der oppe sammen med dem. Være en del av deres enhet.

Jeg er visst nokså syk. Har vært det lenge - lenge. Nesten så lenge jeg kan huske. Bare ligger i sengen. Det er nokså kjedelig.

De små englene opptar meg. Er de der for meg? Ingen andre ser dem. Jeg har spurt mor og far og andre som jeg snakker med. Men ingen har sett dem. De tror visst bare det er noe jeg finner på. Det er nesten synd på dem. De forstår ingen ting.

En av dagene vet jeg at englene kommer til meg. Jeg vet det. men de er så bittesmå, at de er sikkert litt engstelige. Det er lett å ødelegge dem. Bare et klaps i hendene, og vips - er de borte...

Derfor må de passe på når jeg er helt alene. Det hender jo at jeg er det, særlig om dagen er jeg ofte alene. Men da kan jeg ikke se dem. Bare når himmelen mørkner, kan jeg se dem. Og om natten er jeg aldri alene, for noen sover alltid hos meg, i tilfelle jeg skulle begynne å hoste.

Mor liker ikke at jeg snakker om disse englene. Hun tror det er et dårlig tegn. Men det er det ikke. Jeg vet at jeg blir så glad når jeg endelig får kontakt med dem. Dagene er lange. Det er kjedelig å ligge i sengen.

I natt kom de til meg. Helt inn i rommet. Barnepiken sov. De flagret omkring meg. En kom så nær, at jeg kunne se at hun smilte. De var lyseblå og gjennomsiktige.

Men tenk en dag kom mor med 5 dukker som jeg kunne velge mellom. Jeg valgte en stor dukke med celloloid hode og celloloid armer og ben, og en bløt tøykropp. Dukken ble døpt Rita. Min elskede mommo satt i Oslo og sydde klær til Rita. En rød ullkjole med monogram - en kunstferdig brodert R på lommen. En kåpe av smårutet sort og hvitt stoff, med sort fløyelskrage. En rosa nattkjole av det fineste stoff med vaffelsøm. Rita hjalp meg til å bli frisk. Hun fulgte meg gjennom hele min barndom, selv til flyktningtiden i Sverige, og forsvant definitivt først da mor solgte bardomshjemmet etter fars død. Da var jeg voksen og bodde i Danmark. Men jeg har alltid bevart minne av Rita, som jeg var så glad i.