Siste samvær med Nordahl Grieg
 |
| Nordahl Grieg og Gerd Egede Nissen |
Da krigen kom ble alt
forandret.
Om kvelden den 8. april satt mor og far med Gerd og Nordahl Grieg
foran peisen og snakket sammen. Far fortalte senere at de hadde lagt mange planer for fremtidig samarbeid. Både
om en film fra Nord-Norge og om et skuespill om Wergeland. Far laget
begeistrete skisser til en slags scenografi, det skulle spilles ute, på
Universitetsplassen. Ivrige og glade stemmer hørtes opp til soverommet, hvor
jeg lå og lyttet til den lykkelige summingen, uten en gang å prøve å høre
ordene. Så ble det plutselig et fryktelig bråk, det ulte så man fikk vondt i
ørene, og jeg løp ned på bare føtter for å få dem til å slå av radioen. Så var
det fly-alarm. Hva nå det kunne være.
De diskuterer om det bare
er en øvelse, eller om det virkelig er flyalarm.
De bestemmer seg til
å få maksimalt ut av denne kvelden. Lyset er gått, og de sitter foran peisen
med stearinlys og snakker varmt og inderlig sammen. Men de vet at dette bare er
en utsettelse. Så skal Gerd og Nordahl gå.
Gerd låner et par spasersko
av mor, og hun og Nordahl begir seg til byen.
Dette var siste gang
far og Nordahl møttes. De, som var så forenet i tanker og tro og følelser, fikk
aldri se hverandre igjen.
Grefsheim
To dager etter skulle Oslo
evakueres. Det betyr at alle som bor der, må reise ut fra byen, for den skal
bombes. Far er i Trondhjem og spiller Hamlet. Mor pakker det mest nødvendige,
og hennes kjæreste venn, som vi kaller Luse-Lars, kjører oss ut av byen. Det
samme gjør tusenvis av andre. Det ville ha vært fortere å gå. Lastebiler med
unge menn som skal i krigen, får kjøre forbi. Flyene flyr lavt over kolonnen.
Vel ute av byen, blir det greiere å kjøre. Vi blir fraktet til Grefsheim
gård, der mormor er vokst opp.
Hennes bror eier denne vakre gården på Nesbygda, skrånende ned mot Mjøsa.
På Grefsheim hadde
vi det fint. Mormors bror, som het Johan Mellbye og var bondefører (jeg syntes
det hørtes så vakkert og flott ut; bondefører), var stille og hørte dårlig og
var ganske streng. Hans kone som var svensk og het Emilie, var veldig streng og
rasende flink, sa alle. De hadde tre sønner, to av dem hjalp til med
gårdsdriften, en ble arkitekt.
Jeg var helt salig.
Jeg fikk hjelpe til med å melke kuene - det var det beste jeg visste, å sitte
med pannen mot den varme kumagen, og få melken til å sildre i spannet. Jeg var
utrolig stolt over at jeg, som var så liten og dessuten kom fra byen, ble
funnet verdig til å melke. Dessuten var der masse andre dyr. Særlig en
geitebukk hadde jeg forelsket meg i. Den stod inne i en inngjerding, den var
mannevond og angrep alle. Jeg måtte en tur inn til den hver dag, og til min
bestyrtelse angrep den meg uten barmhjertighet. Men jeg ga meg ikke, jeg ville
inn til den, og resultatet var alltid det samme. Blåmerker. Der var også en
katt som jeg la min elsk på. Den var hvit og myk, men av en eller annen helt
uforståelig grunn likte den ikke meg. Noe av forklaringen kunne vel være at jeg
alltid halte den frem etter halen når den rømte under sengen. Jeg var full av
klor, og da mor spurte hvorfor jeg ikke holdt opp, svarte jeg på mitt kav
bergensk «Han e så go på bunnen».
Jeg vet ikke riktig hvor
lenge vi ble på Grefsheim, men det må ha vært endel måneder, for jeg var med på
å sette poteter. Jeg var i det hele tatt så lykkelig på gården, og bestemte meg
til å bli veterinær og bo på landet. Det er første og eneste gang jeg har
vaklet i min troskap til teatret. Mor syntes at jeg luktet så vondt i den tiden
- jeg oppholdt meg jo helst i fjøset, og det kunne merkes. Grethe var ikke
interessert i gårdsbruket, og luktet aldri vondt!
