Så kom krigen

Siste samvær med Nordahl Grieg

 

Nordahl Grieg og Gerd Egede Nissen

Da krigen kom ble alt forandret.

Om kvelden den 8. april satt mor og far med Gerd og Nordahl Grieg foran peisen og snakket sammen. Far fortalte senere  at de hadde lagt mange planer for fremtidig samarbeid. Både om en film fra Nord-Norge og om et skuespill om Wergeland. Far laget begeistrete skisser til en slags scenografi, det skulle spilles ute, på Universitetsplassen. Ivrige og glade stemmer hørtes opp til soverommet, hvor jeg lå og lyttet til den lykkelige summingen, uten en gang å prøve å høre ordene. Så ble det plutselig et fryktelig bråk, det ulte så man fikk vondt i ørene, og jeg løp ned på bare føtter for å få dem til å slå av radioen. Så var det fly-alarm. Hva nå det kunne være.

De diskuterer om det bare er en øvelse, eller om det virkelig er flyalarm.

De bestemmer seg til å få maksimalt ut av denne kvelden. Lyset er gått, og de sitter foran peisen med stearinlys og snakker varmt og inderlig sammen. Men de vet at dette bare er en utsettelse. Så skal Gerd og Nordahl gå.

Gerd låner et par spasersko av mor, og hun og Nordahl begir seg til byen.

Dette var siste gang far og Nordahl møttes. De, som var så forenet i tanker og tro og følelser, fikk aldri se hverandre igjen.

Grefsheim

To dager etter skulle Oslo evakueres. Det betyr at alle som bor der, må reise ut fra byen, for den skal bombes. Far er i Trondhjem og spiller Hamlet. Mor pakker det mest nødvendige, og hennes kjæreste venn, som vi kaller Luse-Lars, kjører oss ut av byen. Det samme gjør tusenvis av andre. Det ville ha vært fortere å gå. Lastebiler med unge menn som skal i krigen, får kjøre forbi. Flyene flyr lavt over kolonnen. Vel ute av byen, blir det greiere å kjøre. Vi blir fraktet til Grefsheim gård,  der mormor er vokst opp. Hennes bror eier denne vakre gården på Nesbygda, skrånende ned mot Mjøsa.

På Grefsheim hadde vi det fint. Mormors bror, som het Johan Mellbye og var bondefører (jeg syntes det hørtes så vakkert og flott ut; bondefører), var stille og hørte dårlig og var ganske streng. Hans kone som var svensk og het Emilie, var veldig streng og rasende flink, sa alle. De hadde tre sønner, to av dem hjalp til med gårdsdriften, en ble arkitekt.

Jeg var helt salig. Jeg fikk hjelpe til med å melke kuene - det var det beste jeg visste, å sitte med pannen mot den varme kumagen, og få melken til å sildre i spannet. Jeg var utrolig stolt over at jeg, som var så liten og dessuten kom fra byen, ble funnet verdig til å melke. Dessuten var der masse andre dyr. Særlig en geitebukk hadde jeg forelsket meg i. Den stod inne i en inngjerding, den var mannevond og angrep alle. Jeg måtte en tur inn til den hver dag, og til min bestyrtelse angrep den meg uten barmhjertighet. Men jeg ga meg ikke, jeg ville inn til den, og resultatet var alltid det samme. Blåmerker. Der var også en katt som jeg la min elsk på. Den var hvit og myk, men av en eller annen helt uforståelig grunn likte den ikke meg. Noe av forklaringen kunne vel være at jeg alltid halte den frem etter halen når den rømte under sengen. Jeg var full av klor, og da mor spurte hvorfor jeg ikke holdt opp, svarte jeg på mitt kav bergensk «Han e så go på bunnen».

Jeg vet ikke riktig hvor lenge vi ble på Grefsheim, men det må ha vært endel måneder, for jeg var med på å sette poteter. Jeg var i det hele tatt så lykkelig på gården, og bestemte meg til å bli veterinær og bo på landet. Det er første og eneste gang jeg har vaklet i min troskap til teatret. Mor syntes at jeg luktet så vondt i den tiden - jeg oppholdt meg jo helst i fjøset, og det kunne merkes. Grethe var ikke interessert i gårdsbruket, og luktet aldri vondt!