Fars laurbærkranser

 

Mor sa ofte: «stikk ned i kjelleren og hent noen poteter til middagen». Nei, ikke ofte, HVER DAG! Av og til var jo denne beskjeden til meg, og hun kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid forsøkte å snike meg unna. Hun var forresten ikke helt uvant med den slags fra min side, og sluttet logisk at dette var dovenskap, ikke noe annet. Som regel hadde hun sørgelig rett, men akkurat når det gjaldt potetene...        

De var i en binge i den nest innerste kjellerboden. I den aller innerste var kullbingen, der var det ikke fullt så mørkt fordi der var et avlangt vindu akkurat over bakkenivå. Når det gjelder dette vinduet, har det sin egen historie. Det har nemlig vist seg å være et utrolig nyttig vindu, som kunne brukes til annet enn til å helle kull gjennom.

Far hadde det nemlig med å glemme enkelte ting - nøkler var en av dem. En natt hadde han vært på rangel etter en festforestilling, og han var påkledt i «kjole og hvitt», Etter denne forestillingen ble det meget livlig, med temmelig mye fuktighet.

Far hadde selvfølgelig sort samvittighet fordi han var så påseilt og dertil hadde glemt nøkkelen. Det siste han ville var å vekke mor, som ofte viste en forbløffelde mangel på forståelse i disse tilfeller. Han besluttet seg derfor til å ofre kullbingevinduet. Det han ikke hadde tenkt på, var at det er forbundet med et visst støynivå å knuse et vindu. Men som tenkt, så gjort. Han knuste vinduet, og klarte å åle seg inn i kullbingen - vinduet var svært smalt. Dette var ingen lett oppgave, men tilslutt stod han da i kullbingen, og «kjole og hvitt» var blitt til «kjole og svart». Og mens han nød sin triumf og pønsket på videre taktikk, kom mor og alle vi tre barn ned, vekket av bråket, klar til å ta innbruddstyven. Mor hadde en sånn jernstang som man bruker til peisen i hånden, klar til å forsvare hjem og barn. Da vi fikk se far, trodde vi ikke våre egne øyne. At dette var far hadde ingen av oss trodd. Men det var det - det kom tydelig til kjenne da vi hørte hans stemme som kom ut av noe uhyre svart noe.

Men tilbake til potetene. Der var det virkelig kullmørkt. Der fantes riktignok en dinglende lyspære som hang i en ledningsstump i taket, men det ble det ikke særlig bedre av for den ga et svakt, flakkende nifst lys som gjorde alt grenseløst uhyggelig. Men det var faktisk ikke uhyggen som gjorde meg mest redd. Det var rottene. Riktignok ble de kalt mus - det ble liksom litt mindre farlig da - men jeg var hellig overbevist om at det var rotter som bodde i potetbingen. Det tror jeg forresten fremdeles. Når man stakk hendene ned i denne mørklagte bingen, kunne man aldri være sikker på om det var en rotte eller en potet man fikk i hånden. Mente jeg. Noe var vel fantasi, men det gjorde ikke saken bedre eller mindre skremmende. For noen eksemplarer av denne rasen gikk rett som det var i felle som stod ved siden av bingen. Så de eksisterte.

Det eneste formildnende når man skulle ned i kjelleren, var fars laurbærkranser som hang på store spiker i trappegangen. Laurbærkransene luktet så deilig. De var ombundet av røde silkebånd med gullskrift på. Der kunne stå: «Takk for Hamlet», eller «Hilsen fra Norsk Skuespillerforbund» eller «Med takk fra personalet». Når vi skulle spise kokt fisk, ble alltid en av oss sendt til kjellergangen for å hente noen laurbærblader. Det rare var at jeg kan ikke huske at noen av kransene ble mere tynnhåret eller magrere. Så de må ha vært anselige. Forresten så ble det jo flere etterhvert.

 

I kjøkkengangen luktet det alltid sterkt av klippfisk. I skapet der hang nemlig familiens reservebeholdning av klippfisk - under krigen var det til tider det eneste man kunne få. Hvor meget jeg enn har forsøkt - jeg klarer ikke lukten og smaken av klippfisk.

Kjelleren ble faktisk et lyspunkt for oss under krigen. Det hadde seg nemlig slik, at når det gikk flyalarm om natten, måtte vil alle begi oss ned i kjelleren. Der hadde mor laget et riktig hyggelig rede - dvs. hyggelig er vel ikke akkurat det riktige ordet, for der var jo temmelig mørkt og fuktig. Men mor hadde lagt en madrass på gulvet, satt stearinlys parat (Med fyrstikkeske), og sist men ikke minst - hun hadde et hemmelig lager av sjokolade som bare kom frem i slike stunder! Hun og far kranglet bestandig om hvem av dem som skulle gå opp og se hvordan det utviklet seg - begge to kunne ikke gå opp samtidig, i tilfelle det skulle komme en bombe. Det var ikke så urimelig som det kan høres, for tyskerne hadde et luftvernsartilleri på Holmenjordet, og alle vinduene sprakk når de skjøt. Men vi hadde det faktisk veldig godt der nede i kjelleren, disse stundene hører med til de beste minnene fra den tiden.

I de første krigsårene frem til fars flukt til Sverige høsten 1942 ga han avkall på sine lange seilturer om sommeren, og ble istedet med familien på fjellet i Hemsedal, på svigerforeldrenes hytte "Bubakken" ved Lykkja.

Om kvelden fikk jeg ro ut med far for å sette ørretgarn i Storevann, og om morgenen for å ta dem opp. Vi var begge morgenfugler, og vi listet oss ut for ikke å forstyrre de andre, akkurat som da han innøvet Peer Gynt. Dette ga meg en følelse av spesiell samhørighet med far. Vi kunne sitte stille i båten og av og til følte jeg hva han tenkte på.  Da lillebror Otto ble stor nok til å følge med på båtturene våre føltes det som jeg hadde mistet noe verdifullt. Fars og min ubrytelige to-enighet ble brutt. En tid senere overtalte jeg meg til at igrunnen var det greit å være storesøster og den flinkeste. Men følelsen av å ha mistet noe som for meg var utrolig verdifullt, forlot meg aldri. Sjalusi? Selvsagt. Men også noe mer. Noe som det ikke gikk an å snakke om til andre.

 Far tok meg også med på lengre fisketurer på fjellet for å fiske ørret i et fjellvann. Vi overnattet i en av de åpne hyttene som var utstyrt med køyesenger og madrass, sovepose hadde vi med. Disse turene forsterket båndene mellom far og meg, han fortalte om naturen og dyrene, og med hans fantasi ble det til vidunderlige eksotiske fortellinger hvor det meste nok ikke var helt i overensstemmelse med skolebøkene. 

Mor var en kløpper til å fiske ørret. Det foregikk med bambusstang og meitemark som vi grov opp på åkeren nær hytta. Hun kunne stå ved  elva "Nøra" som renner like nedenfor hytta i time etter time, og det resulterte ofte i en deilig fiskemiddag med stekte småørret i rømmesaus. Mor prøvde å lære oss opp, men uten større hell. Det endte uvegerlig med at snøret ble hengende i et bjerketre, og mor måtte komme og hjelpe oss å få det løs.

Disse somrene står for meg i et særlig lys - det var alltid godt vær, og mor og far var venner igjen.

Far var på denne tiden i fullt illegalt arbeid, og Hjemmefrontens sivile avdeling - Sivorg - utnevnte ham til å være teatrenes representant i organisasjonen. Hans kamp mot nazismen under tiden som teatersjef i Bergen var vel kjent, og det var enighet i organisasjonen om dette valget.

 

Etterhvert tilspisset de usikre forholdene seg, og far var forberedt på at han kunne bli arrestert når som helst. Han visste at han stod høyt oppe på en liste over folk som skulle arresteres ved eventuelle konflikter. Dette gjorde at han omhyggelig forberedte en fluktvei fra vårt hjem på Holmendammen Terrasse - han øvet seg på å hoppe ned fra soveværelset i 2. etasje, til å begynne med på en madrass, senere uten. Derfra fortsatte han over gjerdet gjennom et skogholt bak huset og ut på Holmenkollveien. Vi barn så forbauset på disse gymnastiske øvelsene, og kunne nok ikke begripe hva det skulle være godt for.

Men angsten var også tilstede. Grethe og jeg var nemlig hellig overbevist om at tyskere spiste småbarn. Derfor løp vi som om vi hadde djevelen etter oss hver gang vi så en uniform. Hvor vi hadde det fra aner jeg ikke, men denne angsten preget flere år av vår barndom.

Når flyalarmen gikk om natten, måtte vi alle ned i kjelleren. Der hadde vi noen madrasser og stearinlys, og mor hadde ad ukjente veier fått fatt i et lite lager av sjokolade som vi koste oss med. Mor og far hadde alltid en liten vennskapelig krangel om hvem som skulle gå opp og følge med i det som skjedde. Begge kunne jo ikke risikere å bli truffet av splinter eller det som verre var - noen måtte jo i tilfelle ta seg av oss. Men saken er at dette var absolutt ikke særlig uhyggelig - snarere tvert imot! 

Ellers er minnene fra de første krigsårene mest lukter. Lukten av klippfisk - den hang i et kott i kjøkkengangen, det var jo hverdagsmaten, denne lukten slo mot oss hver gang vi gikk ut eller inn, og jeg hatet den.  I kjellertrappen hang fars laurbærkranser i rekke og rad - de luktet godt, og vi ble beordret til å hente noen blader hver gang vi skulle ha kokt fisk til middag. Kjelleren luktet gamle poteter

Den planlagte fluktveien ble ikke tatt i bruk. Hjemmefronten hadde forberedt en annen fluktvei da far måtte flykte fra Norge i hui og hast etter at hans venn, teatersjef Henry Gleditsch ved Trøndelag Teater, ble tatt som gissel og henrettet i oktober 1942. Henry Gleditsch hadde fra begynnelsen av krigen vist en sjelden motstandsvilje som sjef for  Trøndelag Teater, han nektet konsekvent å bøye seg for påbud fra nazistyret, og fant alltid en eller annen merkelig unnskyldning for ikke å følge påbudene. Han var tidlig aktiv i Hjemmefronten, og ble oppfordret til å flykte til Sverige ved juletider 1941. Men han nektet å forlate sitt teater. Da det ble erklært unntakstilstand i Trondheim den 6. oktober 1942, var han forberedt på å bli tatt. Han ble skutt neste morgen. 

Far og Gleditsch hadde hatt et meget vellykket samarbeid like før krigsutbruddet. De hadde vært sammen i flere måneder i trekk, arbeidet sammen, spist sammen, hatt fruktbare diskusjoner, og blitt hva man kunne kalle virkelige nære venner. Derfor ble sjokket ekstra stort da far fikk høre nyheten om henrettelsen, han ble helt knust. Det er eneste gang jeg kan huske at far gråt åpenlyst.

For far stod det klart at nå var det hans tur. Han hadde fått beskjed om at han stod øverst på listen over personer som skulle tas som gissel for å  knekke skuespillernes motstand. Han fikk ordre om å dra øyeblikkelig. Sammen med ham flyktet teatersjef Hergel, som også var kjent som en aktiv motstander av nazismen gjennom sitt teaterarbeide, og likeledes forfatteren Gunnar Reiss-Andersen.