Fra lykkelig barndom til den vonde verden

Fra Bergen til Oslo 

Vi flyttet fra Bergen til Oslo i august 1939.

Mor og far hadde planlagt en lang reise med en lastebåt som også tok passasjerer. Far hadde lenge hatt et sterkt behov for å fornye seg, han følte seg helt utbrent etter de fem anstrengende årene i Bergen, hvor han i virkeligheten hadde tre oppgaver: Teatersjef, iscenesetter og skuespiller. Han ble dessuten utsatt for voldsomme angrep fra borgerskapet og nazistene for sitt repertoar, som av visse grupper ble betraktet som altfor radikalt. Han hadde skapt forestillinger i 30-årene som fremdeles - over 60 år senere - står som milepæler i norsk teaterhistorie. Men nå var han trett. Han ønsket å møte teater i andre fjerne land - han hadde aldri vært i Amerika. Så planen var å komme både til Nord- og  Søramerika, oppleve natur, mennesker og teater. 

Vi barn skulle bo hos besteforeldrene. Men så kom tiden for München-avtalen og angst for krig. Dette var vel ikke den store bekymring for «vanlige» mennesker, men de intellektuelle og politisk engasjerte så de tydelige faretegnene. Mor og far avlyste derfor reisen med båt over Atlanteren, og det viste deg fornuftig - av mange grunner. Den båten de skulle ha vært med, gikk på en mine, og 17 mennesker omkom. 

Morfar hadde hjulpet dem å finne et hus litt utenfor byen, dengang faktisk et godt stykke utenfor byen - i Holmendammen Terrasse. Jeg kan huske at mor fortalte at morfar først hadde foreslått et hus i Blåsbortveien. Mor hadde sagt at om det så var et slott, ville hun aldri bo i en vei med det navnet. Tenk å bo i Blåsbortveien!

Mor hadde vært igjennom en uhyre vanskelig tid etter flyttingen fra Bergen. Der hadde hun vært en del av fars liv, hadde fulgt ham på teatret, hadde vært statist i flere stykker for å være med ham og på sin måte delta i hans arbeid. Hun var så kjent at hun kunne sette seg inn i en drosje og si «jeg skal hjem» - og sjåføren visste hvor det var. I Oslo ble hun plassert i en villa, et godt stykke fra sentrum, med tre barn. Far hadde forskjellige jobber på forskjellige teatre, var alltid borte, og mor var ikke lenger en del av hans liv. Følte hun. Hun ble voldsomt forelsket i en annen mann, som hadde både tid og forståelse for henne, og det ble i all hemmelighet snakket om skilsmisse. En dag da de kranglet - eller på voksent språk diskuterte - i spisestuen, satt jeg og skulle øve på flygelet. Jeg stakk i å gråte, og far kom og spurte hvorfor jeg gråt. «Jeg er så redd for at dere skal skilles» sa jeg. Far forsikret meg om at det bare var tull. Men angsten var der alltid. Det å skilles var jo dengang noe helt uvanlig og fatalt, man snakket ikke engang høyt om det, av og til kom en bemerkning om at .. hun er jo skilt stakkars ... og det vakte vonde følelser. Senere kom det frem at det virkelig var på nippet, og at det nok var krigen som satte en effektiv stopper for det. Men forholdet mellom dem ble aldri det samme - det varme samholdet var borte.