Mor sa ofte: «stikk ned i
kjelleren og hent noen poteter til middagen». Nei, ikke ofte, HVER DAG! Av og
til var jo denne beskjeden til meg, og hun kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid
forsøkte å snike meg unna. Hun var forresten ikke helt uvant med den slags fra
min side, og sluttet logisk at dette var dovenskap, ikke noe annet. Som regel
hadde hun sørgelig rett, men akkurat når det gjaldt potetene...
De var i en binge i den
nest innerste kjellerboden. I den aller innerste var kullbingen, der var det
ikke fullt så mørkt fordi der var et avlangt vindu akkurat over bakkenivå. Når
det gjelder dette vinduet, har det sin egen historie. Det har nemlig vist seg å
være et utrolig nyttig vindu, som kunne brukes til annet enn til å helle kull
gjennom.
Far hadde det nemlig med å
glemme enkelte ting - nøkler var en av dem. En natt hadde han vært på rangel
etter en festforestilling, og han var påkledt i «kjole og hvitt», Etter denne
forestillingen ble det meget livlig, med temmelig mye fuktighet.
