Ekteskap

 



Kjære Sisken min!

Dette du holder på å gjøre nå, er etter min mening en stor feiltagelse. Du må bli i Bergen i det minste et år til. Tenk på at teatersjefen har satset på deg - i løpet av ditt første år her har du fått flere oppgaver. Det ville være å snyte ham hvis du nå bestemmer deg for for å dra.

Vent kjære Sisken. Vent iallfall ett år.-

Når har noen egentlig hørt på råd fra foreldre?

         Jeg ble ikke ett år til, men bestemte meg for giftemål og flytting til København etter sesongens slutt. Hvorfor denne hast? En av mine svakheter - alt skal gå så fort, nettopp nå, ingenting kan vente.- 

         København - alt er så nytt og fremmedartet. Storby for en jentunge på 20. Står opp kl 6 en morgen og går på blomstertorget. Hører de kvikke danske replikkene som kasteballer mellom de handlende og kundene. Blir slått av en grensesløa forbauselse over å se at mange drikker øl så tidlig om morgenen. Helt åpenlyst, tilsynelatende som den mest naturlige ting i verden setter de den grønne Tuborgflasken til munnen og lar den gli ned i det tidlige solskinnet. Ai ai- dette er storby! Utenkelig i det pietistiske Norge.

         Jeg ble øyeblikkelig gravid med denne merkelige, selvsentrerte, men snille og interessante mannen så helt uten fordommer og vedtatte meninger. Det var nettopp dette som hadde betatt meg så meget, og som  hadde overbevist meg om at med ham kunne en 20-åring finne lykken. Til felles hadde vi kjærligheten til teatret - og det var ikke lite. Hans forelskelse var medrivende - han syntes helt enkelt at jeg var det deiligste han kunne tenke seg. Og jeg bestemte meg til å flytte fra alt og alle og begynne et nytt liv. Var det en flukt? Og fra hva?
        Første møte med svigerfamilien - uha! En merkelig bror som var svært musikalsk, ganske tykk og rosa, med noen sparsomme hårstrå, han liknet litt på en gris -  og hadde sittet i fengsel for samarbeide med nazistene. Han spilte piano med Horowitz i Frankrike og skulle bli pianist - vanskeligheten var bare den at han var over 50 år gammel. Hans annen kone - påført ham av en meget bestemt mor, som satte alt inn på at han ikke skulle være alene da han kom ut etter noen år i fengsel - hans første kone hadde latt seg skille i den tiden. Den nye konen - ikke ung, svært vulgær, kanskje snill, men for meg fra en annen klode. Opptatt av smykker og klær og ting. Og da mannens mor begynte å rose sin unge nye svigerdatter fordi hun var så beskjeden nettopp med hensyn til smykker og slikt, løp den eldre ut fra middagsbordet i tårer, så løp hennes mann etter for å trøste henne, derpå svigermor for å si at hun ikke hadde ment det slik, så den ulykkelige ektemannen - og tilslutt satt den unge kone - jeg - alene ved bordet - forvirret er vel et mildt ord, jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk, og mente jeg var kommet til et galehus. Men jeg så på denne situasjonen med en viss morskap - slik var det altså i utlandet.

Det første middagsselskapet hjemme etter brylluppet: gjestene: svigermor (først og fremst), statsministeren, kulturministeren, overborgmesteren i København, elsket av alle - en temmelig skremmende forsamling. Menyen var ikke helt til svigermors tilfredshet - det manglet bl. a. flødeskum i tomatsuppen, noe som ble høylydt og behørig kommentert. Og den unge svigerdatter som aldri hadde hørt at man måtte ha krem i tomatsuppen! Overborgmesteren drakk en ustyrtelig mengde med øl. De tomme flaskene ble satt i en ordentlig rekke på gulvet rundt stolen hans. 
         Svigermor var en meget merkelig skikkelse. Hun var liten, aldeles uten form, og hadde ingen midje og ingen hals. Derimot hadde hun alltid et nokså påtrengende tylltørkle, som endte med en sløyfe, det var bundet i flere lag rundt den ikkeeksisterende halsen, og det ga henne et merkelig utseende, som om hun var laget av et uformelig stykke leire, uten modulasjoner. På hodet hadde hun de merkeligste små luer laget av silkeblader eller små fjær. Under denne luen stakk det litt brunt hår frem her og der - den unge svigerdatteren lurte alltid på om det var påklistret og at hun i virkeligheten var skallet. Dette fikk jeg til min ergrelse aldri bragt på det rene. 
         Svigermor hadde i de siste 40 år hatt en elsker. En virtuos cellist som var blitt berømt i Amerika - der elsket man virtuoser som kunne spille fort. Gift. Også han nærmet seg de 80. Hans kone hadde etterhvert akseptert tingenes tilstand, og litt etter litt var de kommet inn i en rytme. Svigermors sjåfør hentet elskeren to ganger i uken om formiddagen, og brakte ham hjem om kvelden. Dette var akseptert og godkjent fra alle parter. 
         Statsministeren var en firskåren, tett mann, ikke særlig høy, men med en utstråling av solid sosialdemokrat, en mann å ha tillit til. Kulturministeren var høyere, svært flott å se på, med en stor hvit hårmanke som ikke kunne unngå å gjøre inntrykk. Overborgmesteren, hele Københavns yndling var en liten tynn kar med pistrete bukkeskjegg og sparsomt hår - bare magen var anselig på ham. Og så hadde han verdens styggeste kone - mente den unge fruen. Ubarmhjertig er man i ungdommen! Jeg hadde hørt en fryktelig søt historie om overborgmesteren og hans kone. En sen kveld var han i godt vennelag blitt mildt sagt påseilet, og han ble fraktet av sterke armer opp og lagt i sengen til sin Karen, som begynte å kle av ham. Men da våknet han, slo indignert til henne og sa : La vær tøs, jeg er Karen tro! 
         Hvordan følte den unge svigerdatteren seg egentlig? Egentlig som i en slags drøm hvor jeg samtidig var innenfor og stod utenfor som betrakter.
         Denne merkelige fornemmelsen av å være både innenfor og utenfor på samme tid, var noe som senere fulgte meg hele livet, og ofte gjorde det vanskelig for meg å definere inntrykk og følelser.