Meningen var at mor og vi tre barn skulle komme
etter til Sverige bare noen dager etter fars flukt, men nettop på dette
tidspunkt begynte arrestasjonen av norske jøder som skulle sendes til de tyske
dødsleirene, og man måtte naturligvis sørge for at jødene kunne flykte ut av
landet så fort som mulig. Derfor måtte vi vente i dekning i et par måneder.
Vennlige mennesker, medlemmer av Hjemmefronten, tilbød oss husvære - en stund
bodde vi ved Majorstuen i en bitte liten leilighet hvor eieren, en snill men
meget nervøs dame, også bodde. Senger var det ikke til alle - vi sov på
madrasser på gulvet, og minstemann Otto sov på to stoler som var satt sammen.
Denne tiden var en stor påkjenning for mor med tre små barn som ikke fikk gå ut
og leke, men måtte ligge på gulvet og tegne tegneserier gjennom matpapir hele
dagene. Jeg ble virkelig ekspert på Blondie og Dagobert, og kan tegne dem den
dag i dag Det ble jo ganske kjedelig etterhvert, men Grethe og jeg var såpass
store at vi forstod hva det gjaldt, selvom mor kom med de mest idiotiske
forklaringer på hvorfor vi måtte dra hjemmefra. På toppen av det hele fikk mor
en alvorlig influensa så hun var temmelig sjaber da vi endelig kom oss avgårde
til Sverige.
Sammen med en
mengde andre som også skulle flykte, for det meste jøder, ble vi kjørt sent om kvelden i
overdekkete lastebiler til grensen i nærheten av Halden. Det var i desember, og
det hadde nettopp kommet endel nysne. Det siste stykket over grensen måtte vi
gå gjennom skogen. Otto, som da
var fem år gammel, fikk beskjed om at han måtte være god nordmann og ikke gråte,
hvor trett han enn ble. Han gikk på sine små ben trøstig ved siden av mor. Det
var en tur på flere timer med mange påkjenninger; - som da et spebarn begynte å
skrike da vi var midt inne i skogen, eller da en fyrstikk plutselig ble tent i
et skogbryn... Hele køen av flyktninger ble stående som forstenet, men det
viste seg å være et signal mellom grensevaktene. Eller da en grønnkledt soldat
ropte Halt!! Det viste seg å være en svensk soldat, de brukte samme
militærterminologi som de tyske. Men det var et øyeblikk av stor redsel. Da vi
så omsider kom frem til en liten tømmerhytte hvor vi kunne sitte ned en liten
stund på en brisk og hvile, så Otto på mor og sa:"Kan jeg få slippe å være
god nordmann lenger nå?" Og så kom tårene.
Alle flyktninger som kom over grensen måtte
gjennomgå en helsesjekk på Kjesäter herregård i Värmland, flere hadde for
eksempel pådratt seg tuberkulose, ikke så få hadde lus. Vi ble erklært friske
og lusefri etter noen dager, og
kunne ta toget til Stockholm, men aller først hadde mor kjøpt røde toppluer til
oss i Arvika. I Norge var det strengt forbudt å ha rød topplue, man kunne
t.o.m. bli arrestert for å bruke et så uanstendig plagg, for det var regnet som
et symbol for motstand mot tyskerne. Det samme gjaldt binders i knapphullet! Det
var truende det!
Selve ankomsten med tog til Stockholm glemmer jeg
aldri. Vi var jo oppvokst i de senere årene med total mørklegging, og vi husket
nok ikke at det noengang hadde vært annerledes. Men da toget nærmet seg
Stockholm, speilte tusenvis av lys seg i vannet - som diamanter, og vi barn
ropte av glede. Det var det
vakreste synet vi hadde sett. De svenske passasjerene som satt i samme kupé,
ble helt rørt, jeg husker at en dame til og med fikk tårer i øynene over så
stor glede over noe de selv tok
som en selvfølge. Og på stasjonen stod FAR - det var et øyeblikk av så stor
lykke at det aldri kan glemmes.
Far hadde mange gode
venner i Stockholm og skaffet et midlertidlig oppholdssted til familien på
Lidingö utenfor Stockholm, hos oversetteren Ella Hillbom, venn av familien Lagerkvist. Vi kalte
henne alltid bare Morella. Hun tok imot den noe forkomne familien med åpne
armer.
Relativt snart fant
far ved hjelp av den store forfatteren og senere nobelprisvinneren Pär
Lagerkvist, (som han kjente meget godt fra Bergens-tiden, hvor han oppførte
flere av Lagerkvists dramaer) et hus til leie like i nærheten. Huset var langt fra vakkert, men ganske romslig og
med en liten hage. Mor kunne ikke styre sin forbauselse over at det var
linoleum i takene. På gulvet var det jo ganske vanlig, men i taket!...
Vi falt relativt
fort til ro i de nye omgivelsene. Vi begynte på skolen etter juleferien. Det
var veldig spennende. Heldigvis skulle jeg begynne i samme klasse som Annika -
det var fint å ha iallfall én som man kjente. Grethe skulle begynne en klasse
over meg, og hun kjente ingen!
Annika ble jeg kjent
med dagen etter vår ankomst til Stockholm. Da var det Lucia-dagen, og Morella
hadde bl.a. invitert to søstre som var på Grethes og min alder, i håp om at vi
skulle bli venner, Annika var
stille og sjenert, med store Bambiøyne. Hun kunne forresten minne om et dådyr,
sky, grasiøs og vever som hun var.
Mellom Annika og meg ble det full klaff, enda det vanskelig kan tenkes
to så forskjellige karakterer. Den første kvelden sa hun nesten ikke et ord, men etterhvert som
vi ble bedre kjent, kunne hun bli rent livlig. Hun hadde en usedvanlig fantasi.
I og med at hun var fra en meget kristen familie, hadde hun lært å ta hensyn
til andre. Hun kom til lærerens store forbauselse alltid veldig forsent når det
var regnvær. Grunnen var - fortalte hun meg senere - at det var så mange
meitemarker på veien i regnvær, og de ble jo lett overkjørt. Så hun tok hver
eneste mark hun så og kastet dem inn på et jorde. Dette var som man kan forstå,
temmelig tidkrevende!
Jeg ble etterhvert
behandlet som en ekstra datter i familien. Annikas far var en berømt arkitekt
som skrev tykke bind om arkitekturens historie. Moren var en enkel sjel fra
landet, dypt religiøs, som syntes at alle skulle være snille mot hverandre, og
at russerne var det frykteligste Gud hadde skapt. Jeg tror faktisk at hun
tvilte på at Gud hadde hatt noe med dette å gjøre. Hitler var nok sikkert ikke
bra, men han var da i det minste ikke russer! Hun utøvet et mildt og saktmodig
tyrrani over mann og de tre barna: tvillingene Bitte og Jørgen, og så Annika
til slutt.
Erik Lundberg var
en en stille, høyt begavet mann.
Han var ikke så høy, men svært pen. Hans mor hadde den mest berømte hagen i
Sverige, og han hadde arvet morens voldsomme hageinteresse. Dessuten var han en
meget bra akvarellmaler. Han likte å ta seg en sigarett i ny og ne, men
Ingegerd syntes det ble så vond lukt som også ble sittende i gardinene, så
ville han endelig røyke, fikk han gå ut. Dette var før all oppmerksomheten
omkring røyking, så det var dengang ganske ekstremt med slike regler. Men han fant seg loyalt i
slike forbud.
Jørgen var en
«vanskelig» gutt. Han gjorde konstant opprør mot morens milde tyranni, og det
eneste som virkelig interesserte ham, var dyr. Han hadde en uggle som var helt
tam og satt på hans skulder. Moren var mildt sagt ikke særlig begeistret for
denne leieboeren, den fløy fritt omkring og la fra seg flekker både hist og
her. Dessuten hadde Jørgen en for oss helt uforklarlig kjærlighet til
hoggormer! Han hadde i all hemmelighert en hoggorm i en kommodeskuff, og da
hushjelpen trakk skuffen ut for å legge ned noen strømper, fikk hun sitt livs
sjokk.
Senere hadde han en
hoggormfamilie i kjelleren, hvor han svor på at de skulle sove sin vinterdvale.
Men en vakker dag snublet Annika over en høyst våken hoggorm da hun skulle
hente sine sjøstøvler. Da ble det for meget for Ingegerd - hun forlangte
øyeblikkelig avlivning. Noe man vel kan ha den største forståelse for.
Far fikk en masse å gjøre i Sverige. Riksteatern
engasjerte ham til å spille Peer Gynt, han insistrete på å spille den på norsk,
for dette skulle være norgesreklame. Det ble samlet inn penger til Norgeshjelpen
etter forestillingene.
Som man vil
forstå, ble det ikke mye tid til familieliv på Lidingön. Det var ikke mange
dagene vi hadde far hjemme. Men når han først var hos oss, hadde vi det fint.
Ofte dro vi ut på golfbanan like ved der vi bodde, og far prøvde ut det fine
modellflyet han hadde laget av balsatre og japansk papir. Det gikk med
strikkmotor og var ganske stort. På golfbanen var det ikke mange trær, men av
en eller annen grunn fant flyet bestandig frem til et av dem, og satte seg der,
istedet for å komme pent og pyntelig tilbake til oss. Så var det opp i treet og
forsiktig frigjøre flyet fra grener og kvister. Av en eller annen grunn hadde
vi følelsen av at far var bare glad hvis det ble noe å reparere - han likte
ikke at noe var statisk ferdig, og plundrearbeider var det beste han visste.
Vi sang også
meget med far når vi var ute i naturen. Norske sanger som fikk tårene frem.
"Millom bakkar og berg utmed havet" var yndlingssangen. Den gir meg
fortsatt klump i halsen. Men også "Melken sød at drikke, honningkrukken
slikke, var ei nordmanns vis" hadde en høy stjerne hos oss.
Grethe og jeg
gikk på vanlig svensk skole, og trivdes godt. I løpet av kort tid ble vi riktig
flinke, og våre foreldre var svært stolte av oss - særlig over våre gode
karakterer i “modersmålet”.
I nærheten av
vårt hjem på Lidingön bodde den fine danske lyrikeren Otto Gelsted og
grønlandsfareren og eventyreren Peter Freuchen. De var ofte gjester i vårt hus. Peter Freuchen var en mildt sagt
uvanlig skikkelse. Han var enorm, syntes vi, og så hadde han et treben!
Dessuten hadde han en datter i Grønland som het noe så eiendommelig som
Pipaluk! Han fortalte de mest utrolige historier fra Grønland. En historie som gjorde dypt inntrykk på
oss var da han skulle på fest hos grønlenderne i en igloo: for å bli spesiellt
tiltrekkende hadde kvinnene smurt håret inn med urin. Da var det fint å være så
høy at han kunne stikke hodet opp i takhulllet i iglooen.
Peter Freuchen og Otto Gelsted bodde også på
Lidingön, ikke langt fra oss. De kom ofte på besøk, de var utrolig snille og
fredlige - men de drakk ganske stivt. Rett som det var sa mor at vi måtte følge
dem hjem til deres bosted - de var aldri helt brennsikre på hvor de bodde etter
en fuktig ettermiddag! Grethe og jeg var hysterisk redde for «fullemenner», og
utførste denne plikt med atskillig motvilje, Men som sagt - det var uaggressive
fylliker vi hadde med å gjøre, og alt gikk bra.
