Barndom

Jeg vil i tiden framover legge ut noen epistler, minner fra min barndom og oppvekst. Jeg håper du har glede av dem.

Far

Hva er egentlig minner?

Du står alene i et landskap, himmelen er dekket av sorte skyer. Den store lysmester Gud  lar en stråle bryte gjennom skylaget. Strålen belyser et lite område av den uendelige naturen. Dette området trer frem med alle detaljer, mens resten av landskapet ligger i et diffust mørke. 

Slik opplever jeg erindringer fra min bardom. Ikke som et sammenhengende belyst landskap, men som en stråle som opplyser enkelte detaljer hist og her.

Kan jeg få presentere meg? 


Jeg heter Sidsel og er 4 år gammel. Jeg ser ganske vanlig ut, har pistrete brunt hår med stor fin sløyfe - iallfall når jeg skal vises frem. Jeg er nesten alltid glad. Veldig glad  - eller veldig lei. Men mest glad.

Mor er pen og blid og glad og lukter godt. Far er nesten aldri hjemme, men han er også blid og veldig glad i oss. Storesøster Grethe er snill og grei og vi har det ofte morro sammen. Det er fint å ha en storesøster - selvom hun ofte er mere pysete enn jeg. Jeg er nok litt modigere. Men hun er snildere.

         Jeg ble definert som «den slemme» på et tidlig tidspunkt i mitt liv. Storesøster Grethe hadde fra hun ble født aldri skreket, da hun vokste opp aldri protestert; alltid blid, sov lenge om morgenen - kort sagt snill! Temmelig bedagelig - det tok ganske lang tid før hun begynte å gå - et stadium som er alle foreldres mareridt. Mor søkte til og med råd hos sin lege-far, som sa at hun skulle bare ta det med ro og være glad til - hun ville tidsnok begynne å løpe rundt og gjøre ugagn! 

         Jeg derimot var et livlig og i høyeste grad protesterende barn, som våknet tidlig - til mors og fars fortvilelse, når de hadde vært på fest var det ikke så morro å bli vekket av en meget opplagt og overveldende bli  liten pike, som var i full aktivitet hver eneste morgen kl 6, en liten pike med en meget sterk vilje, kort sagt: ikke særlig fredsommelig.          Overdrevet var alt jeg gjorde. Overdrevet glad, hemningsløst fortvilet. Alltid over noe som kunne karakteriseres som småting, fordi voksne nå engang har en annen målestokk.

         Min  lykke da jeg lå i sengen for å hvile og hørte mor og far spille sammen i stuen var så sterk, at jeg ble overveldet av en voldsom gråt. Makan til unge! Grine fordi foreldrene spilte!

         Mitt uhemmede raseri når det var noe jeg ikke fikk til, noe som storesøster mestret som ingenting, Så sint var jeg at jeg dunket hodet i gulvet til  foreldrenes og storesøsters forskrekkelse. Selv er jeg selvfølgelig fristet til å karakterisere meg som et temmelig normalt barn med et sterkt temperament - det er jo også en måte å se det på!

         Helt sikkert er det, at vi blir født med egenskaper og en personlighet, som ikke forandrer seg.

         Mest glad var jeg nok i far. Skjønt jeg var også glad i mor. Men ikke på samme måten. Mellom meg og far fantes en slags hemmelig pakt som ingen i verden visste om. Denne pakten varte ved helt til jeg ble voksen og far døde. Den kom til uttrykk da vi to var sammen alene. Når vi var på sommerferie og snek oss ut grytidlig om morgenen mens de andre sov.

         Far var sjelden hjemme når det ikke var ferie. Han arbeidet ofte dag og natt. Slik var det bare.

Grethe og jeg vokste opp i fordragelighet og var stort sett gode venner - vi utfylte hverandre på mange måter. Jeg fant på rampestrekene som Grethe ble med på med tvilende henrykkelse, til mors udelte forferdelse. Grethe hadde nemlig en egenskap - som har fulgt henne hele livet - hun var ubrytelig loyal. Det levde jeg høyt på. Jeg tør ikke tenke på hvordan mitt liv hadde artet seg hvis jeg hadde hatt en sladrehank til storesøster.

Jeg vet ikke om det var min eller Grethes idé: Vi hadde fått et helt ark med maiblomster av en snill dame. Vi så at andre - riktignok større - barn gikk rundt i gatene og solgte maiblomster. Det var små blå blomster av en slags celluloid med knappenål så den kunne settes fast på jakken. Så vi tenkte at det kunne jo vi også gjøre, vi som hadde et helt ark. Som sagt, så gjort. Få kunne stå for de svært små barna som tilbød maiblomster, selvom noen vel stusset over selgernes alder. Vi fikk etterhvert inn et anselig beløp. Nå kommer vi til det som vi nok skjønte var galt. Det å selge blomster kunne jo ikke være galt, for det gjorde mange. Men det streifet oss nok at det å kjøpe hver sin kjempepose med bringebærdrops for pengene, ikke kunne være helt korrekt. De bringebærdropsene var uforglemmelige. Kjempestore, røde som blod og så gode!!

Vi smuglet posene inn i soveværelset og la dem under hodeputen. Da vi skulle hvile middag - og det gjorde vi HVER dag til vår store forsmedelse - begynte gildet. Vi lå i sengene våre og spiste drops som om vi var betalt for det. Hvilket vi jo på en måte var. Mor hørte en ivrig prassling inne fra barnerommet, og fant hurtig ut hva som gikk for seg. Hun skjente selvfølgelig, og tok fra oss posene, men var kanskje ikke helt ufornøyet med vår tidlig utviklete forretningssans!

 Mor var som regel blid på den tiden. Mor og far var ofte på fest, og da var mor så vakker, i sin lange sølvkjole med sølvsko til, at menn ville drikke champagne av hennes sko!

         Jeg fikk ofte være med i teatret. Teatret var jordens midtpunkt. Teatret var der man levde. Teatret var fars hverdag, hans glede og hans sorg, hans fest og hans tunge stunder. Det falt meg aldri inn et sekund å tvile på at teatret var selve livet, og ville være det så lenge jeg levde.

         Det luktet så godt på teatret. Sminke, svette, pudder. Det luktet nesten alltid glede. Alle skuespillerne og scenearbeiderne og lysfolkene og billettdamene kjente de to små søstrene som var så søte, likt kledd i kåpe og lue.

         Teatret var lykken. Musikken var lykken. Far var lykken. Og av og til mor.        

         Når noen spurte oss hva de skulle bli da vi ble store, svarte Grethe: Jeg vil bli mor, og jeg: Jeg vil bli skuespillerinne. Ingen av oss var i et øyeblikks tvil.

Det aller første bildet som trer helt tydelig frem i min bevissthet, er fra jeg var tre år gammel. Jeg ser en blå kjøkkendør hvor far og jeg lister oss stille ut. Jeg ser et svaberg i rød morgensol. Jeg ser meg selv: en liten skikkelse, sittende på det morgenfuktige svaberget i lang nattkjole som er trukket helt rundt føttene. Jeg ser solen som litt etter litt får mere kraft og varme i strålene, slik at nattkjolen etterhvert kryper opp så beina blir bare. Da er det deilig å klø på myggestikkene slik at det tilslutt blør litt. Det gjør ikke vondt, og det er så moro å tegne fine linjer av blodet på leggen med pekefingeren. Lukten av sjø og tang fyller meg med velvære, dertil kommer en ørliten snev av noe som er i forråtnelse. Det kommer vel fra rester av tang og sjøgress som er blitt skylt på land etter stormen for noen dager siden. Og så lukten av tjære fra hytteveggen. Den er ikke så tydelig tidlig om morgenen, men etterhvert som sola får tak og varmer opp veggen, kommer lukten tydeligere frem.

Men først og fremst ser jeg far. Han står oppreist med en bok i hånden og øver på teksten til Peer Gynt. Han er kommet til «Så usigelig fattig kan en sjel da gå...» Det er så deilig trist, hans stemme er så høytidelig og alvorlig, og jeg får lyst til å gråte.

Det er det fineste som fins, å sitte slik og høre på far mens de andre sover. Bare vi to.

Mor påstod senere at det var den eneste tiden på døgnet jeg holdt meg i ro, når jeg fikk sitte slik og høre på far.

Denne første bevisste sommeren var fylt av sol og varme.

Merkelig hvordan barndommens somre alltid var fylt av sol og varme!

Ritualet med å stå opp grytidlig varte hele sommeren. Til slutt kunne jeg nesten hele Peer Gynt utenat. Far skrøt uhemmet av meg til dem som gadd å høre på. Det hørte vel til sjeldenhetene at en treåring var så vel bevandret uti klassikerne!