Fars laurbærkranser

 

Mor sa ofte: «stikk ned i kjelleren og hent noen poteter til middagen». Nei, ikke ofte, HVER DAG! Av og til var jo denne beskjeden til meg, og hun kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid forsøkte å snike meg unna. Hun var forresten ikke helt uvant med den slags fra min side, og sluttet logisk at dette var dovenskap, ikke noe annet. Som regel hadde hun sørgelig rett, men akkurat når det gjaldt potetene...        

De var i en binge i den nest innerste kjellerboden. I den aller innerste var kullbingen, der var det ikke fullt så mørkt fordi der var et avlangt vindu akkurat over bakkenivå. Når det gjelder dette vinduet, har det sin egen historie. Det har nemlig vist seg å være et utrolig nyttig vindu, som kunne brukes til annet enn til å helle kull gjennom.

Far hadde det nemlig med å glemme enkelte ting - nøkler var en av dem. En natt hadde han vært på rangel etter en festforestilling, og han var påkledt i «kjole og hvitt», Etter denne forestillingen ble det meget livlig, med temmelig mye fuktighet.

Så kom krigen

Siste samvær med Nordahl Grieg

 

Nordahl Grieg og Gerd Egede Nissen

Da krigen kom ble alt forandret.

Om kvelden den 8. april satt mor og far med Gerd og Nordahl Grieg foran peisen og snakket sammen. Far fortalte senere  at de hadde lagt mange planer for fremtidig samarbeid. Både om en film fra Nord-Norge og om et skuespill om Wergeland. Far laget begeistrete skisser til en slags scenografi, det skulle spilles ute, på Universitetsplassen. Ivrige og glade stemmer hørtes opp til soverommet, hvor jeg lå og lyttet til den lykkelige summingen, uten en gang å prøve å høre ordene. Så ble det plutselig et fryktelig bråk, det ulte så man fikk vondt i ørene, og jeg løp ned på bare føtter for å få dem til å slå av radioen. Så var det fly-alarm. Hva nå det kunne være.

De diskuterer om det bare er en øvelse, eller om det virkelig er flyalarm.

De bestemmer seg til å få maksimalt ut av denne kvelden. Lyset er gått, og de sitter foran peisen med stearinlys og snakker varmt og inderlig sammen. Men de vet at dette bare er en utsettelse. Så skal Gerd og Nordahl gå.

Gerd låner et par spasersko av mor, og hun og Nordahl begir seg til byen.

Dette var siste gang far og Nordahl møttes. De, som var så forenet i tanker og tro og følelser, fikk aldri se hverandre igjen.

Grefsheim

To dager etter skulle Oslo evakueres. Det betyr at alle som bor der, må reise ut fra byen, for den skal bombes. Far er i Trondhjem og spiller Hamlet. Mor pakker det mest nødvendige, og hennes kjæreste venn, som vi kaller Luse-Lars, kjører oss ut av byen. Det samme gjør tusenvis av andre. Det ville ha vært fortere å gå. Lastebiler med unge menn som skal i krigen, får kjøre forbi. Flyene flyr lavt over kolonnen. Vel ute av byen, blir det greiere å kjøre. Vi blir fraktet til Grefsheim gård,  der mormor er vokst opp. Hennes bror eier denne vakre gården på Nesbygda, skrånende ned mot Mjøsa.

På Grefsheim hadde vi det fint. Mormors bror, som het Johan Mellbye og var bondefører (jeg syntes det hørtes så vakkert og flott ut; bondefører), var stille og hørte dårlig og var ganske streng. Hans kone som var svensk og het Emilie, var veldig streng og rasende flink, sa alle. De hadde tre sønner, to av dem hjalp til med gårdsdriften, en ble arkitekt.

Jeg var helt salig. Jeg fikk hjelpe til med å melke kuene - det var det beste jeg visste, å sitte med pannen mot den varme kumagen, og få melken til å sildre i spannet. Jeg var utrolig stolt over at jeg, som var så liten og dessuten kom fra byen, ble funnet verdig til å melke. Dessuten var der masse andre dyr. Særlig en geitebukk hadde jeg forelsket meg i. Den stod inne i en inngjerding, den var mannevond og angrep alle. Jeg måtte en tur inn til den hver dag, og til min bestyrtelse angrep den meg uten barmhjertighet. Men jeg ga meg ikke, jeg ville inn til den, og resultatet var alltid det samme. Blåmerker. Der var også en katt som jeg la min elsk på. Den var hvit og myk, men av en eller annen helt uforståelig grunn likte den ikke meg. Noe av forklaringen kunne vel være at jeg alltid halte den frem etter halen når den rømte under sengen. Jeg var full av klor, og da mor spurte hvorfor jeg ikke holdt opp, svarte jeg på mitt kav bergensk «Han e så go på bunnen».

Jeg vet ikke riktig hvor lenge vi ble på Grefsheim, men det må ha vært endel måneder, for jeg var med på å sette poteter. Jeg var i det hele tatt så lykkelig på gården, og bestemte meg til å bli veterinær og bo på landet. Det er første og eneste gang jeg har vaklet i min troskap til teatret. Mor syntes at jeg luktet så vondt i den tiden - jeg oppholdt meg jo helst i fjøset, og det kunne merkes. Grethe var ikke interessert i gårdsbruket, og luktet aldri vondt!

Fra lykkelig barndom til den vonde verden

Fra Bergen til Oslo 

Vi flyttet fra Bergen til Oslo i august 1939.

Mor og far hadde planlagt en lang reise med en lastebåt som også tok passasjerer. Far hadde lenge hatt et sterkt behov for å fornye seg, han følte seg helt utbrent etter de fem anstrengende årene i Bergen, hvor han i virkeligheten hadde tre oppgaver: Teatersjef, iscenesetter og skuespiller. Han ble dessuten utsatt for voldsomme angrep fra borgerskapet og nazistene for sitt repertoar, som av visse grupper ble betraktet som altfor radikalt. Han hadde skapt forestillinger i 30-årene som fremdeles - over 60 år senere - står som milepæler i norsk teaterhistorie. Men nå var han trett. Han ønsket å møte teater i andre fjerne land - han hadde aldri vært i Amerika. Så planen var å komme både til Nord- og  Søramerika, oppleve natur, mennesker og teater. 

Vi barn skulle bo hos besteforeldrene. Men så kom tiden for München-avtalen og angst for krig. Dette var vel ikke den store bekymring for «vanlige» mennesker, men de intellektuelle og politisk engasjerte så de tydelige faretegnene. Mor og far avlyste derfor reisen med båt over Atlanteren, og det viste deg fornuftig - av mange grunner. Den båten de skulle ha vært med, gikk på en mine, og 17 mennesker omkom. 

Morfar hadde hjulpet dem å finne et hus litt utenfor byen, dengang faktisk et godt stykke utenfor byen - i Holmendammen Terrasse. Jeg kan huske at mor fortalte at morfar først hadde foreslått et hus i Blåsbortveien. Mor hadde sagt at om det så var et slott, ville hun aldri bo i en vei med det navnet. Tenk å bo i Blåsbortveien!

Mor hadde vært igjennom en uhyre vanskelig tid etter flyttingen fra Bergen. Der hadde hun vært en del av fars liv, hadde fulgt ham på teatret, hadde vært statist i flere stykker for å være med ham og på sin måte delta i hans arbeid. Hun var så kjent at hun kunne sette seg inn i en drosje og si «jeg skal hjem» - og sjåføren visste hvor det var. I Oslo ble hun plassert i en villa, et godt stykke fra sentrum, med tre barn. Far hadde forskjellige jobber på forskjellige teatre, var alltid borte, og mor var ikke lenger en del av hans liv. Følte hun. Hun ble voldsomt forelsket i en annen mann, som hadde både tid og forståelse for henne, og det ble i all hemmelighet snakket om skilsmisse. En dag da de kranglet - eller på voksent språk diskuterte - i spisestuen, satt jeg og skulle øve på flygelet. Jeg stakk i å gråte, og far kom og spurte hvorfor jeg gråt. «Jeg er så redd for at dere skal skilles» sa jeg. Far forsikret meg om at det bare var tull. Men angsten var der alltid. Det å skilles var jo dengang noe helt uvanlig og fatalt, man snakket ikke engang høyt om det, av og til kom en bemerkning om at .. hun er jo skilt stakkars ... og det vakte vonde følelser. Senere kom det frem at det virkelig var på nippet, og at det nok var krigen som satte en effektiv stopper for det. Men forholdet mellom dem ble aldri det samme - det varme samholdet var borte.

Steinen på Bubakken

 Når mor sa at vi skulle på fjellet, betydde det bare én ting: Bubakken i Hemsedal. Særlig mor var lykkelig på Bubakken. Hennes foreldre hadde kjøpt stedet da hun var liten pike, og siden hadde hun vært her hvert eneste år både sommer og vinter. Utallige var de gangene hun og tvillingsøsteren reiste opp med masse venner, de laget kostymeskirenn i påsken og tok dumme fotografier av hverandre. Jeg har sett endel av disse fotografiene, tatt før jeg ble født, og det er så morsomt å se hvor unge alle var!  Nåja, kanske ikke far. Iallfall ikke så veldig. Han var temmelig skallet allerede da, og med brillene og alle solrynkene.

På Bubakken lukter alt så deilig. Skogbunnen, multemyrene, sjøen og hyttene - de lukter av tjære i solen, og inne lukter det vedovn og peis og ofte vafler - ekte rømmevafler, laget av tykk seterrømme som vi henter på en seter, besværlig beliggende for små barneben, over elven hoppende fra stein til stein, gjennom kronglete stier i skogen til man ser en lysning - og der er det. Vi synes det er fryktelig langt. Ofte kommer barna fra setra ned til elven med melken, osten og rømmen, og vi kan se en forhutlet liten skikkelse som venter på at vi skal komme over elven og hente varene.

Jeg er på Bubakken, det er sommer. Jeg har gitt meg ut på optimistisk blåbærtur - optimistisk fordi det er for tidlig på sommeren til å finne modne blåbær. Mygg derimot er det nok av. Jeg går det lange stykket fra hytta til grinden, jeg greier å åpne den vanskelige lukkemekanismen.

         Grinden på Bubakken er stor og meget viktig. Den må alltid stenges, for ellers kommer sauene inn og bæsjer overalt og ødelegger gressvollen. Grinden er et stykke fra selve hytta, så man kan  ikke se den derfra. Det går en fin sti fra hytta opp til grinden. Der er det fullt av blåklokker og lange strå og markjordbær og revebjeller. Den er ikke nifs eller truende på noen måte. Men utenfor grinden er det best å passe seg.

         Jeg lukker grinden omhyggelig etter meg og gir meg ut på eventyr. Her begynner skogen med alle sine farer. Men før jeg tenker på farene, får jeg øye på min yndlinsblomst, den lille unnselige Linnéa, som vokser på rekke og rad som tinnsoldater på samme  stilk bortover tuene. Den er så vakker, Linnéa, når man først har fått øye på hvor fullkommen den er. Den fine liljeformen på de blekrosa blomstene, den rette stilken som er festet på ranken. Og så duften - en utrolig sterk duft fra en så knøttliten blomst. Det er et under.

Et stykke bortover stien er det en kjempestor stein. Det er et troll som engang hadde glemt at sola rant, og så ble han til en stein. Denne steinen er yttergrensen for hvor vi barn får lov til å gå. For bortenfor der lurer farene. Der er det at trollene og huldrene bor. Og ikke å forglemme - de underjordiske. De som stjeler menneskebabyer og legger sin egen fryktelige baby i stedet. Når mor er skikkelig sint på meg, stønner hun og sier at jeg må være en slik bytting.

         Jeg har sett et troll engang, og det var fryktelig nifst, jeg slapp alt jeg hadde i hendene og styrtet hjem til mor og far. Far tok meg i hånden og fulgte meg tilbake og viste meg et der var ikke noe troll. Men jag hadde nå sett det jeg hadde sett. Og det var såvisst ingen grunn til å tvile på det. Trollet var enormt stort, så stort at det var ikke var mulig å se helt opp til hans hode. Han beveget seg langsomt og tungt, og nærmet seg stedet hvor jeg stod. Men så løp jeg altså.

Jeg kikker forsiktig og omhyggelig omkring for å forsikre meg om at trollet ikke er der idag.        

         Det er jo også huldra...

Hun er nå ikke så farlig for barn, mest farlig er hun for menn, for hun er så utrolig vakker. Men hun har hul rygg og dessuten hale, og derfor vet man at hun er hulder. Jeg har sett en hulder også, men bare bakkfra på avstand. Den hule ryggen kunne jeg ikke se, men jeg så halen og hennes lange gule hår.

En helt annen fare er hoggormen. Den er ikke uvanlig å se på varme sommerdager, men jeg har nå aldri truffet på noen inne i skogen. På vei til setra derimot så vi en stor hoggorm - den ble større og større jo mer jeg tenkte på den. Men barnepiken vår slo den ihjel med en stokk. Likevel fortsatte den å bevege seg, enda de sa at den var stein død.

         Merkelig.

Påske i Roma

Jeg har hatt en alle tiders påskeferie i Roma med min datter Nelly og hennes datter Elisabeth. Det er 13.påsken vi tilbringer sammen i Roma – det vil si siden Elisabeth ble født!

I Roma er påsken en helt spesiell høytid. Katolisismen står jo veldig sterkt, men påskeferie slik vi har, eksisterer ikke. For eksempel er alle butikker åpne og alt går som normalt skjærtorsdag og langfredag. Skolebarna har tross alt fri fra langfredag til tirsdag. Men langfredag kveld er paven alltid i Colosseum. Der gjennomfører man de 13 ”holdeplassene” fra Jesus’ gang med korset, og paven ender på en høyde over Forum Romanum ,hvor det er et lysende kors, og han leser bibelteksten. Der er tusenvis av mennesker som står der – i allslags vær – det kan øsregne og det forhindrer ingen i å stå der. Det tar laang tid, for bibelteksten skal leses ved hvert ”stoppested”. Etterpå går man ut og spiser middag på restaurant og drikker mye vin. Søndag er de fleste butikker stengt, og tildels også mandag.

 

Men på skjærtorsdag ble vi tatt med av våre italienske venner til en kirke som heter Santa Maria dell’Orto. En vakker kirke, bygget på 1500-tallet. Innvendig er den fra 1700-tallet, og veldig vakker. Dette er laugenes kirke. Innfelt i mosaikken på gulvet er det mange firkanter hvor det står navnet på laugene. Det er f.eks. lauget til de som lager spaghetti, til skomakerne, til taktekkerne, til gipsmakerne, til vindyrkerne og mange, mange fler. Men det utrolige er, at så snart man kommer innenfor døren og ser alteret på motsatt side, er alteret innrammet av hundrevis  av lange stearinlys. Det er som et mirakel av skjønnhet og varme. Og disse lysene skal brenne i minst ett døgn. Mange romere aner ikke noe om dette, og turister får ingen opplysning om denne fantastiske tradisjonen. Det er KUN denne ene dagen i året at dette skjer i Santa Maria dell’Orto.

 

Vi opplevde den vakreste påskestemning man kan tenke seg.

Første kirkebesøk

Far var sterk motstander av statskirken så Grethe og jeg hadde aldri vært i kirken, men vi var fryktelig nysgjerrige på hva som egentlig foregikk der. En dag hadde vi sneket oss ned til Johanneskirken nedenfor der vi bodde. Vi gikk inn i kirken og satte oss på første benk slik vi pleide å gjøre på teatret. 

Der var blomster og dekorasjoner, for der skulle være bryllup. Kirken var nydelig pyntet og vi syntes det måtte være omtrent slik i Paradis. Brudeparet kom opp til alteret, kirken var stappfull, og presten begynte å preke. Det var en usedvanlig veltalende prest, og da han hadde preket både lenge og vel ble vi nokså redde begge to, for vi visste jo at vi var på forbudte veie, og dette tok veldig lang tid! Vi begynte å gråte, først nokså diskret, men litt etter litt mere hørlig. Tilslutt kom det en sortkledd kirketjener og viste oss vennlig ut. Vi var overbevist om at han var djevelen og skulle ekspedere oss til Helvete, og gråt uhemmet. Det tok lang tid før vi igjen gikk i kirken! Men det må sies at vi ikke fikk skjenn da vi omsider kom hjem.

Den uhyggelige naboen og hans hund

Ved siden av oss bodde en merkelig mann som hadde en diger hund. Verdens største mente vi, og turte ikke å gå ut fra huset hvis den var ute. Far fikk da en avtale med naboen om at hunden skulle være ute på visse tider, og vi barn på andre tider. 

Avtalen holdt i noen dager, men så var hunden der i "vår" utetid. Far ringte, og naboen lovet, men da avtalen igjen ble brutt, var fars tålmodighet slutt. Han truet med at han skulle ta livet av udyret dersom naboen ikke passet på å holde avtalen. Neste dag var hunden ute hele dagen. Da hunden ved en tilfeldighet faktisk døde noen dager senere tenkte naboen sitt og anmeldte far til politiet for hundedrap. Men far var uskyldig, og politiet tok hele saken meget lett etter å ha forhørt ham. Naboen ble selvfølgelig en erkefiende. 

En dag da Grethe og jeg var i Nygårdsparken og "forgrep" oss på hver vår rhododendron - de var så vakre at det var ikke mulig å motstå lysten til å plukke dem, men det var strengt forbudt - ringte naboen til politiet igjen og anmeldte at "Hans Jacob Nilsens døtre plukket blomster i Nygårdsparken". Vi var vel 4-5 år gamle og politiet reagerte naturligvis med latter. Denne naboen ble senere aktiv nazist.

Et vondt glimt

Det er bitende koldt ute. Uvanlig koldt til å være i Bergen. Storesøster Grethe og jeg står ved vinduet i barneværelset og gråter fortvilet. Vi ser ut på svanedammen i Nygårdsparken. Den var helt frosset til, og der lå to nydelige svaner innefrosset. Far hørte vår gråt, og forstod situasjonen. Han grep øyeblikkelig en øks og fikk svanene fri, og deretter tok parkvernet seg av dem. Til vår store trøst og glede var de tilbake i svanedammen da våren kom, men bildet av de innefrosne, hjelpeløse fuglene satt på netthinnen for bestandig.

Syk

Mor og far skal på fest. Bare glede over å se mor så strålende vakker, i sølvfarget silkekjole, dypt utringet med stropper over skuldrene, og så sølvsko! Hun dufter så deilig, og det er så godt å legge nesen inn til halsen hennes og trekke inn duften av fin parfyme.

Jeg har aldri lidd av den uroen som mange barn føler når mor skal gå. Aldri gråt og tenners gnissel. Vi hadde jo vår deilige barnepike Agnes, som elsket oss og som passet så godt på oss. Vi elsket henne nesten like høyt som mor.

Så ble jeg syk. Jeg lå til sengs i månedsvis, doktoren kom hver dag og sa at jeg hadde feber og ikke kunne stå opp ennå. Til å begynne med var alle bare veldig snille, men da det varte og det rakk før jeg ble frisk, begynte det å slite på tålmodigheten til noen hver. Sykdommen var på dette stadium ikke direkte farlig, men hvis man ikke var forsiktig, kunne det bli livstruende.

Tiss

Av og til kom det fine damer på formiddagsbesøk til mor. Det var skipsrederfruer og slikt, og jeg bestemte meg  definitivt til ikke å like dem.

Jeg kan ikke forklare hvorfor - de var både snille og velmenende og hadde med gotterier. Men de hadde noen fjollete hatter, og så konverserte de meg: «Hva heter du idag da?» - noe så idiotisk, man bytter vel ikke vel ikke navn sånn annenhver dag. «Hva skal du bli når du blir stor da». «Hva heter bestevenninnen din». Det hendte at jeg bestemte meg til å gjøre skam på familien og svare slik som jeg syntes de fortjente.

«Hva heter du idag da?» TISS.

«Hva skal du bli når du blir stor?» TISS.

«Hva heter bestevenninnen din?» TISS.

Mor måtte beskjemmet sende meg ut på kjøkkenet.

Barndom

Jeg vil i tiden framover legge ut noen epistler, minner fra min barndom og oppvekst. Jeg håper du har glede av dem.

Far

Hva er egentlig minner?

Du står alene i et landskap, himmelen er dekket av sorte skyer. Den store lysmester Gud  lar en stråle bryte gjennom skylaget. Strålen belyser et lite område av den uendelige naturen. Dette området trer frem med alle detaljer, mens resten av landskapet ligger i et diffust mørke. 

Slik opplever jeg erindringer fra min bardom. Ikke som et sammenhengende belyst landskap, men som en stråle som opplyser enkelte detaljer hist og her.

Kan jeg få presentere meg? 

På glatta

Gammel i Oslo: Erlingur og jeg på glatta ved Damstredet. Dette bildet tatt nå i vinter er det beste bildet som er tatt av meg på flere år! (Foto: Aftenposten)