Ekteskap

 



Kjære Sisken min!

Dette du holder på å gjøre nå, er etter min mening en stor feiltagelse. Du må bli i Bergen i det minste et år til. Tenk på at teatersjefen har satset på deg - i løpet av ditt første år her har du fått flere oppgaver. Det ville være å snyte ham hvis du nå bestemmer deg for for å dra.

Vent kjære Sisken. Vent iallfall ett år.-

Når har noen egentlig hørt på råd fra foreldre?

         Jeg ble ikke ett år til, men bestemte meg for giftemål og flytting til København etter sesongens slutt. Hvorfor denne hast? En av mine svakheter - alt skal gå så fort, nettopp nå, ingenting kan vente.- 

         København - alt er så nytt og fremmedartet. Storby for en jentunge på 20. Står opp kl 6 en morgen og går på blomstertorget. Hører de kvikke danske replikkene som kasteballer mellom de handlende og kundene. Blir slått av en grensesløa forbauselse over å se at mange drikker øl så tidlig om morgenen. Helt åpenlyst, tilsynelatende som den mest naturlige ting i verden setter de den grønne Tuborgflasken til munnen og lar den gli ned i det tidlige solskinnet. Ai ai- dette er storby! Utenkelig i det pietistiske Norge.

         Jeg ble øyeblikkelig gravid med denne merkelige, selvsentrerte, men snille og interessante mannen så helt uten fordommer og vedtatte meninger. Det var nettopp dette som hadde betatt meg så meget, og som  hadde overbevist meg om at med ham kunne en 20-åring finne lykken. Til felles hadde vi kjærligheten til teatret - og det var ikke lite. Hans forelskelse var medrivende - han syntes helt enkelt at jeg var det deiligste han kunne tenke seg. Og jeg bestemte meg til å flytte fra alt og alle og begynne et nytt liv. Var det en flukt? Og fra hva?
        Første møte med svigerfamilien - uha! En merkelig bror som var svært musikalsk, ganske tykk og rosa, med noen sparsomme hårstrå, han liknet litt på en gris -  og hadde sittet i fengsel for samarbeide med nazistene. Han spilte piano med Horowitz i Frankrike og skulle bli pianist - vanskeligheten var bare den at han var over 50 år gammel. Hans annen kone - påført ham av en meget bestemt mor, som satte alt inn på at han ikke skulle være alene da han kom ut etter noen år i fengsel - hans første kone hadde latt seg skille i den tiden. Den nye konen - ikke ung, svært vulgær, kanskje snill, men for meg fra en annen klode. Opptatt av smykker og klær og ting. Og da mannens mor begynte å rose sin unge nye svigerdatter fordi hun var så beskjeden nettopp med hensyn til smykker og slikt, løp den eldre ut fra middagsbordet i tårer, så løp hennes mann etter for å trøste henne, derpå svigermor for å si at hun ikke hadde ment det slik, så den ulykkelige ektemannen - og tilslutt satt den unge kone - jeg - alene ved bordet - forvirret er vel et mildt ord, jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk, og mente jeg var kommet til et galehus. Men jeg så på denne situasjonen med en viss morskap - slik var det altså i utlandet.

Det første middagsselskapet hjemme etter brylluppet: gjestene: svigermor (først og fremst), statsministeren, kulturministeren, overborgmesteren i København, elsket av alle - en temmelig skremmende forsamling. Menyen var ikke helt til svigermors tilfredshet - det manglet bl. a. flødeskum i tomatsuppen, noe som ble høylydt og behørig kommentert. Og den unge svigerdatter som aldri hadde hørt at man måtte ha krem i tomatsuppen! Overborgmesteren drakk en ustyrtelig mengde med øl. De tomme flaskene ble satt i en ordentlig rekke på gulvet rundt stolen hans. 
         Svigermor var en meget merkelig skikkelse. Hun var liten, aldeles uten form, og hadde ingen midje og ingen hals. Derimot hadde hun alltid et nokså påtrengende tylltørkle, som endte med en sløyfe, det var bundet i flere lag rundt den ikkeeksisterende halsen, og det ga henne et merkelig utseende, som om hun var laget av et uformelig stykke leire, uten modulasjoner. På hodet hadde hun de merkeligste små luer laget av silkeblader eller små fjær. Under denne luen stakk det litt brunt hår frem her og der - den unge svigerdatteren lurte alltid på om det var påklistret og at hun i virkeligheten var skallet. Dette fikk jeg til min ergrelse aldri bragt på det rene. 
         Svigermor hadde i de siste 40 år hatt en elsker. En virtuos cellist som var blitt berømt i Amerika - der elsket man virtuoser som kunne spille fort. Gift. Også han nærmet seg de 80. Hans kone hadde etterhvert akseptert tingenes tilstand, og litt etter litt var de kommet inn i en rytme. Svigermors sjåfør hentet elskeren to ganger i uken om formiddagen, og brakte ham hjem om kvelden. Dette var akseptert og godkjent fra alle parter. 
         Statsministeren var en firskåren, tett mann, ikke særlig høy, men med en utstråling av solid sosialdemokrat, en mann å ha tillit til. Kulturministeren var høyere, svært flott å se på, med en stor hvit hårmanke som ikke kunne unngå å gjøre inntrykk. Overborgmesteren, hele Københavns yndling var en liten tynn kar med pistrete bukkeskjegg og sparsomt hår - bare magen var anselig på ham. Og så hadde han verdens styggeste kone - mente den unge fruen. Ubarmhjertig er man i ungdommen! Jeg hadde hørt en fryktelig søt historie om overborgmesteren og hans kone. En sen kveld var han i godt vennelag blitt mildt sagt påseilet, og han ble fraktet av sterke armer opp og lagt i sengen til sin Karen, som begynte å kle av ham. Men da våknet han, slo indignert til henne og sa : La vær tøs, jeg er Karen tro! 
         Hvordan følte den unge svigerdatteren seg egentlig? Egentlig som i en slags drøm hvor jeg samtidig var innenfor og stod utenfor som betrakter.
         Denne merkelige fornemmelsen av å være både innenfor og utenfor på samme tid, var noe som senere fulgte meg hele livet, og ofte gjorde det vanskelig for meg å definere inntrykk og følelser.

Flukten til Sverige

Meningen var at mor og vi tre barn skulle komme etter til Sverige bare noen dager etter fars flukt, men nettop på dette tidspunkt begynte arrestasjonen av norske jøder som skulle sendes til de tyske dødsleirene, og man måtte naturligvis sørge for at jødene kunne flykte ut av landet så fort som mulig. Derfor måtte vi vente i dekning i et par måneder. Vennlige mennesker, medlemmer av Hjemmefronten, tilbød oss husvære - en stund bodde vi ved Majorstuen i en bitte liten leilighet hvor eieren, en snill men meget nervøs dame, også bodde. Senger var det ikke til alle - vi sov på madrasser på gulvet, og minstemann Otto sov på to stoler som var satt sammen. Denne tiden var en stor påkjenning for mor med tre små barn som ikke fikk gå ut og leke, men måtte ligge på gulvet og tegne tegneserier gjennom matpapir hele dagene. Jeg ble virkelig ekspert på Blondie og Dagobert, og kan tegne dem den dag i dag Det ble jo ganske kjedelig etterhvert, men Grethe og jeg var såpass store at vi forstod hva det gjaldt, selvom mor kom med de mest idiotiske forklaringer på hvorfor vi måtte dra hjemmefra. På toppen av det hele fikk mor en alvorlig influensa så hun var temmelig sjaber da vi endelig kom oss avgårde til Sverige.

 

Sammen med en mengde andre som også skulle flykte, for det meste jøder, ble vi kjørt sent om kvelden i overdekkete lastebiler til grensen i nærheten av Halden. Det var i desember, og det hadde nettopp kommet endel nysne. Det siste stykket over grensen måtte vi gå gjennom skogen. Otto, som da var fem år gammel, fikk beskjed om at han måtte være god nordmann og ikke gråte, hvor trett han enn ble. Han gikk på sine små ben trøstig ved siden av mor. Det var en tur på flere timer med mange påkjenninger; - som da et spebarn begynte å skrike da vi var midt inne i skogen, eller da en fyrstikk plutselig ble tent i et skogbryn... Hele køen av flyktninger ble stående som forstenet, men det viste seg å være et signal mellom grensevaktene. Eller da en grønnkledt soldat ropte Halt!! Det viste seg å være en svensk soldat, de brukte samme militærterminologi som de tyske. Men det var et øyeblikk av stor redsel. Da vi så omsider kom frem til en liten tømmerhytte hvor vi kunne sitte ned en liten stund på en brisk og hvile, så Otto på mor og sa:"Kan jeg få slippe å være god nordmann lenger nå?" Og så kom tårene.

Alle flyktninger som kom over grensen måtte gjennomgå en helsesjekk på Kjesäter herregård i Värmland, flere hadde for eksempel pådratt seg tuberkulose, ikke så få hadde lus. Vi ble erklært friske og lusefri etter noen dager, og kunne ta toget til Stockholm, men aller først hadde mor kjøpt røde toppluer til oss i Arvika. I Norge var det strengt forbudt å ha rød topplue, man kunne t.o.m. bli arrestert for å bruke et så uanstendig plagg, for det var regnet som et symbol for motstand mot tyskerne. Det samme gjaldt binders i knapphullet! Det var truende det!

Selve ankomsten med tog til Stockholm glemmer jeg aldri. Vi var jo oppvokst i de senere årene med total mørklegging, og vi husket nok ikke at det noengang hadde vært annerledes. Men da toget nærmet seg Stockholm, speilte tusenvis av lys seg i vannet - som diamanter, og vi barn ropte av glede. Det var det vakreste synet vi hadde sett. De svenske passasjerene som satt i samme kupé, ble helt rørt, jeg husker at en dame til og med fikk tårer i øynene over så stor glede over noe de selv tok som en selvfølge. Og på stasjonen stod FAR - det var et øyeblikk av så stor lykke at det aldri kan glemmes.

Far hadde mange gode venner i Stockholm og skaffet et midlertidlig oppholdssted til familien på Lidingö utenfor Stockholm, hos oversetteren Ella Hillbom, venn av familien Lagerkvist. Vi kalte henne alltid bare Morella. Hun tok imot den noe forkomne familien med åpne armer.

Relativt snart fant far ved hjelp av den store forfatteren og senere nobelprisvinneren Pär Lagerkvist, (som han kjente meget godt fra Bergens-tiden, hvor han oppførte flere av Lagerkvists dramaer) et hus til leie like i nærheten. Huset var langt fra vakkert, men ganske romslig og med en liten hage. Mor kunne ikke styre sin forbauselse over at det var linoleum i takene. På gulvet var det jo ganske vanlig, men i taket!... 

Vi falt relativt fort til ro i de nye omgivelsene. Vi begynte på skolen etter juleferien. Det var veldig spennende. Heldigvis skulle jeg begynne i samme klasse som Annika - det var fint å ha iallfall én som man kjente. Grethe skulle begynne en klasse over meg, og hun kjente ingen!

Annika ble jeg kjent med dagen etter vår ankomst til Stockholm. Da var det Lucia-dagen, og Morella hadde bl.a. invitert to søstre som var på Grethes og min alder, i håp om at vi skulle bli venner, Annika var stille og sjenert, med store Bambiøyne. Hun kunne forresten minne om et dådyr, sky, grasiøs og vever som hun var.  Mellom Annika og meg ble det full klaff, enda det vanskelig kan tenkes to så forskjellige karakterer. Den første kvelden sa hun nesten ikke et ord, men etterhvert som vi ble bedre kjent, kunne hun bli rent livlig. Hun hadde en usedvanlig fantasi. I og med at hun var fra en meget kristen familie, hadde hun lært å ta hensyn til andre. Hun kom til lærerens store forbauselse alltid veldig forsent når det var regnvær. Grunnen var - fortalte hun meg senere - at det var så mange meitemarker på veien i regnvær, og de ble jo lett overkjørt. Så hun tok hver eneste mark hun så og kastet dem inn på et jorde. Dette var som man kan forstå, temmelig tidkrevende!

Jeg ble etterhvert behandlet som en ekstra datter i familien. Annikas far var en berømt arkitekt som skrev tykke bind om arkitekturens historie. Moren var en enkel sjel fra landet, dypt religiøs, som syntes at alle skulle være snille mot hverandre, og at russerne var det frykteligste Gud hadde skapt. Jeg tror faktisk at hun tvilte på at Gud hadde hatt noe med dette å gjøre. Hitler var nok sikkert ikke bra, men han var da i det minste ikke russer! Hun utøvet et mildt og saktmodig tyrrani over mann og de tre barna: tvillingene Bitte og Jørgen, og så Annika til slutt.

Erik Lundberg var en en stille, høyt begavet mann. Han var ikke så høy, men svært pen. Hans mor hadde den mest berømte hagen i Sverige, og han hadde arvet morens voldsomme hageinteresse. Dessuten var han en meget bra akvarellmaler. Han likte å ta seg en sigarett i ny og ne, men Ingegerd syntes det ble så vond lukt som også ble sittende i gardinene, så ville han endelig røyke, fikk han gå ut. Dette var før all oppmerksomheten omkring røyking, så det var dengang ganske ekstremt med slike regler. Men han fant seg loyalt i slike forbud. 

Jørgen var en «vanskelig» gutt. Han gjorde konstant opprør mot morens milde tyranni, og det eneste som virkelig interesserte ham, var dyr. Han hadde en uggle som var helt tam og satt på hans skulder. Moren var mildt sagt ikke særlig begeistret for denne leieboeren, den fløy fritt omkring og la fra seg flekker både hist og her. Dessuten hadde Jørgen en for oss helt uforklarlig kjærlighet til hoggormer! Han hadde i all hemmelighert en hoggorm i en kommodeskuff, og da hushjelpen trakk skuffen ut for å legge ned noen strømper, fikk hun sitt livs sjokk.

Senere hadde han en hoggormfamilie i kjelleren, hvor han svor på at de skulle sove sin vinterdvale. Men en vakker dag snublet Annika over en høyst våken hoggorm da hun skulle hente sine sjøstøvler. Da ble det for meget for Ingegerd - hun forlangte øyeblikkelig avlivning. Noe man vel kan ha den største forståelse for.

Far fikk en masse å gjøre i Sverige. Riksteatern engasjerte ham til å spille Peer Gynt, han insistrete på å spille den på norsk, for dette skulle være norgesreklame. Det ble samlet inn penger til Norgeshjelpen etter forestillingene.

Som man vil forstå, ble det ikke mye tid til familieliv på Lidingön. Det var ikke mange dagene vi hadde far hjemme. Men når han først var hos oss, hadde vi det fint. Ofte dro vi ut på golfbanan like ved der vi bodde, og far prøvde ut det fine modellflyet han hadde laget av balsatre og japansk papir. Det gikk med strikkmotor og var ganske stort. På golfbanen var det ikke mange trær, men av en eller annen grunn fant flyet bestandig frem til et av dem, og satte seg der, istedet for å komme pent og pyntelig tilbake til oss. Så var det opp i treet og forsiktig frigjøre flyet fra grener og kvister. Av en eller annen grunn hadde vi følelsen av at far var bare glad hvis det ble noe å reparere - han likte ikke at noe var statisk ferdig, og plundrearbeider var det beste han visste.

Vi sang også meget med far når vi var ute i naturen. Norske sanger som fikk tårene frem. "Millom bakkar og berg utmed havet" var yndlingssangen. Den gir meg fortsatt klump i halsen. Men også "Melken sød at drikke, honningkrukken slikke, var ei nordmanns vis" hadde en høy stjerne hos oss.

Grethe og jeg gikk på vanlig svensk skole, og trivdes godt. I løpet av kort tid ble vi riktig flinke, og våre foreldre var svært stolte av oss - særlig over våre gode karakterer i “modersmålet”.

I nærheten av vårt hjem på Lidingön bodde den fine danske lyrikeren Otto Gelsted og grønlandsfareren og eventyreren Peter Freuchen. De var ofte gjester i vårt hus. Peter Freuchen var en mildt sagt uvanlig skikkelse. Han var enorm, syntes vi, og så hadde han et treben! Dessuten hadde han en datter i Grønland som het noe så eiendommelig som Pipaluk! Han fortalte de mest utrolige historier fra Grønland. En  historie som gjorde dypt inntrykk på oss var da han skulle på fest hos grønlenderne i en igloo: for å bli spesiellt tiltrekkende hadde kvinnene smurt håret inn med urin. Da var det fint å være så høy at han kunne stikke hodet opp i takhulllet i iglooen. 

Peter Freuchen og Otto Gelsted bodde også på Lidingön, ikke langt fra oss. De kom ofte på besøk, de var utrolig snille og fredlige - men de drakk ganske stivt. Rett som det var sa mor at vi måtte følge dem hjem til deres bosted - de var aldri helt brennsikre på hvor de bodde etter en fuktig ettermiddag! Grethe og jeg var hysterisk redde for «fullemenner», og utførste denne plikt med atskillig motvilje, Men som sagt - det var uaggressive fylliker vi hadde med å gjøre, og alt gikk bra.

Flyalarm

4. januar 2016

Akersgata en vanlig vinterdag.
 

Det er stadig litt lyst, ganske kaldt, og jeg går langsomt. Forbi T-baneinngangen, forbi den gamle Dagbladetredaksjonen (som nå er bokhus og kafé), forbi Deli de Luca, hvor det kommer en fristende duft ut fra døren. Kommer til Nordea Bank og begynner å gå opp trappen. Så kommer det plutselig en forferdelig høy lyd - en sirene - den måtte kunne høres over hele verden, og det blir helt mørkt. Jeg må sette meg ned i trappen. Jeg er 6 år, det er mørkt, og flyalarmen går. Angsten tar tak i meg, jeg løper og løper. Det er krig.

Men hvorfor går alle mennesker som om ingenting er hendt? Hvorfor søker de ikke beskyttelse? Hvorfor løper de ikke? Sirenen varer og varer.
 

Var det noen som la merke til den gamle damen som satt i trappen opp til Nordea og gråt?

Fars laurbærkranser

 

Mor sa ofte: «stikk ned i kjelleren og hent noen poteter til middagen». Nei, ikke ofte, HVER DAG! Av og til var jo denne beskjeden til meg, og hun kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid forsøkte å snike meg unna. Hun var forresten ikke helt uvant med den slags fra min side, og sluttet logisk at dette var dovenskap, ikke noe annet. Som regel hadde hun sørgelig rett, men akkurat når det gjaldt potetene...        

De var i en binge i den nest innerste kjellerboden. I den aller innerste var kullbingen, der var det ikke fullt så mørkt fordi der var et avlangt vindu akkurat over bakkenivå. Når det gjelder dette vinduet, har det sin egen historie. Det har nemlig vist seg å være et utrolig nyttig vindu, som kunne brukes til annet enn til å helle kull gjennom.

Far hadde det nemlig med å glemme enkelte ting - nøkler var en av dem. En natt hadde han vært på rangel etter en festforestilling, og han var påkledt i «kjole og hvitt», Etter denne forestillingen ble det meget livlig, med temmelig mye fuktighet.

Så kom krigen

Siste samvær med Nordahl Grieg

 

Nordahl Grieg og Gerd Egede Nissen

Da krigen kom ble alt forandret.

Om kvelden den 8. april satt mor og far med Gerd og Nordahl Grieg foran peisen og snakket sammen. Far fortalte senere  at de hadde lagt mange planer for fremtidig samarbeid. Både om en film fra Nord-Norge og om et skuespill om Wergeland. Far laget begeistrete skisser til en slags scenografi, det skulle spilles ute, på Universitetsplassen. Ivrige og glade stemmer hørtes opp til soverommet, hvor jeg lå og lyttet til den lykkelige summingen, uten en gang å prøve å høre ordene. Så ble det plutselig et fryktelig bråk, det ulte så man fikk vondt i ørene, og jeg løp ned på bare føtter for å få dem til å slå av radioen. Så var det fly-alarm. Hva nå det kunne være.

De diskuterer om det bare er en øvelse, eller om det virkelig er flyalarm.

De bestemmer seg til å få maksimalt ut av denne kvelden. Lyset er gått, og de sitter foran peisen med stearinlys og snakker varmt og inderlig sammen. Men de vet at dette bare er en utsettelse. Så skal Gerd og Nordahl gå.

Gerd låner et par spasersko av mor, og hun og Nordahl begir seg til byen.

Dette var siste gang far og Nordahl møttes. De, som var så forenet i tanker og tro og følelser, fikk aldri se hverandre igjen.

Grefsheim

To dager etter skulle Oslo evakueres. Det betyr at alle som bor der, må reise ut fra byen, for den skal bombes. Far er i Trondhjem og spiller Hamlet. Mor pakker det mest nødvendige, og hennes kjæreste venn, som vi kaller Luse-Lars, kjører oss ut av byen. Det samme gjør tusenvis av andre. Det ville ha vært fortere å gå. Lastebiler med unge menn som skal i krigen, får kjøre forbi. Flyene flyr lavt over kolonnen. Vel ute av byen, blir det greiere å kjøre. Vi blir fraktet til Grefsheim gård,  der mormor er vokst opp. Hennes bror eier denne vakre gården på Nesbygda, skrånende ned mot Mjøsa.

På Grefsheim hadde vi det fint. Mormors bror, som het Johan Mellbye og var bondefører (jeg syntes det hørtes så vakkert og flott ut; bondefører), var stille og hørte dårlig og var ganske streng. Hans kone som var svensk og het Emilie, var veldig streng og rasende flink, sa alle. De hadde tre sønner, to av dem hjalp til med gårdsdriften, en ble arkitekt.

Jeg var helt salig. Jeg fikk hjelpe til med å melke kuene - det var det beste jeg visste, å sitte med pannen mot den varme kumagen, og få melken til å sildre i spannet. Jeg var utrolig stolt over at jeg, som var så liten og dessuten kom fra byen, ble funnet verdig til å melke. Dessuten var der masse andre dyr. Særlig en geitebukk hadde jeg forelsket meg i. Den stod inne i en inngjerding, den var mannevond og angrep alle. Jeg måtte en tur inn til den hver dag, og til min bestyrtelse angrep den meg uten barmhjertighet. Men jeg ga meg ikke, jeg ville inn til den, og resultatet var alltid det samme. Blåmerker. Der var også en katt som jeg la min elsk på. Den var hvit og myk, men av en eller annen helt uforståelig grunn likte den ikke meg. Noe av forklaringen kunne vel være at jeg alltid halte den frem etter halen når den rømte under sengen. Jeg var full av klor, og da mor spurte hvorfor jeg ikke holdt opp, svarte jeg på mitt kav bergensk «Han e så go på bunnen».

Jeg vet ikke riktig hvor lenge vi ble på Grefsheim, men det må ha vært endel måneder, for jeg var med på å sette poteter. Jeg var i det hele tatt så lykkelig på gården, og bestemte meg til å bli veterinær og bo på landet. Det er første og eneste gang jeg har vaklet i min troskap til teatret. Mor syntes at jeg luktet så vondt i den tiden - jeg oppholdt meg jo helst i fjøset, og det kunne merkes. Grethe var ikke interessert i gårdsbruket, og luktet aldri vondt!

Fra lykkelig barndom til den vonde verden

Fra Bergen til Oslo 

Vi flyttet fra Bergen til Oslo i august 1939.

Mor og far hadde planlagt en lang reise med en lastebåt som også tok passasjerer. Far hadde lenge hatt et sterkt behov for å fornye seg, han følte seg helt utbrent etter de fem anstrengende årene i Bergen, hvor han i virkeligheten hadde tre oppgaver: Teatersjef, iscenesetter og skuespiller. Han ble dessuten utsatt for voldsomme angrep fra borgerskapet og nazistene for sitt repertoar, som av visse grupper ble betraktet som altfor radikalt. Han hadde skapt forestillinger i 30-årene som fremdeles - over 60 år senere - står som milepæler i norsk teaterhistorie. Men nå var han trett. Han ønsket å møte teater i andre fjerne land - han hadde aldri vært i Amerika. Så planen var å komme både til Nord- og  Søramerika, oppleve natur, mennesker og teater. 

Vi barn skulle bo hos besteforeldrene. Men så kom tiden for München-avtalen og angst for krig. Dette var vel ikke den store bekymring for «vanlige» mennesker, men de intellektuelle og politisk engasjerte så de tydelige faretegnene. Mor og far avlyste derfor reisen med båt over Atlanteren, og det viste deg fornuftig - av mange grunner. Den båten de skulle ha vært med, gikk på en mine, og 17 mennesker omkom. 

Morfar hadde hjulpet dem å finne et hus litt utenfor byen, dengang faktisk et godt stykke utenfor byen - i Holmendammen Terrasse. Jeg kan huske at mor fortalte at morfar først hadde foreslått et hus i Blåsbortveien. Mor hadde sagt at om det så var et slott, ville hun aldri bo i en vei med det navnet. Tenk å bo i Blåsbortveien!

Mor hadde vært igjennom en uhyre vanskelig tid etter flyttingen fra Bergen. Der hadde hun vært en del av fars liv, hadde fulgt ham på teatret, hadde vært statist i flere stykker for å være med ham og på sin måte delta i hans arbeid. Hun var så kjent at hun kunne sette seg inn i en drosje og si «jeg skal hjem» - og sjåføren visste hvor det var. I Oslo ble hun plassert i en villa, et godt stykke fra sentrum, med tre barn. Far hadde forskjellige jobber på forskjellige teatre, var alltid borte, og mor var ikke lenger en del av hans liv. Følte hun. Hun ble voldsomt forelsket i en annen mann, som hadde både tid og forståelse for henne, og det ble i all hemmelighet snakket om skilsmisse. En dag da de kranglet - eller på voksent språk diskuterte - i spisestuen, satt jeg og skulle øve på flygelet. Jeg stakk i å gråte, og far kom og spurte hvorfor jeg gråt. «Jeg er så redd for at dere skal skilles» sa jeg. Far forsikret meg om at det bare var tull. Men angsten var der alltid. Det å skilles var jo dengang noe helt uvanlig og fatalt, man snakket ikke engang høyt om det, av og til kom en bemerkning om at .. hun er jo skilt stakkars ... og det vakte vonde følelser. Senere kom det frem at det virkelig var på nippet, og at det nok var krigen som satte en effektiv stopper for det. Men forholdet mellom dem ble aldri det samme - det varme samholdet var borte.

Steinen på Bubakken

 Når mor sa at vi skulle på fjellet, betydde det bare én ting: Bubakken i Hemsedal. Særlig mor var lykkelig på Bubakken. Hennes foreldre hadde kjøpt stedet da hun var liten pike, og siden hadde hun vært her hvert eneste år både sommer og vinter. Utallige var de gangene hun og tvillingsøsteren reiste opp med masse venner, de laget kostymeskirenn i påsken og tok dumme fotografier av hverandre. Jeg har sett endel av disse fotografiene, tatt før jeg ble født, og det er så morsomt å se hvor unge alle var!  Nåja, kanske ikke far. Iallfall ikke så veldig. Han var temmelig skallet allerede da, og med brillene og alle solrynkene.

På Bubakken lukter alt så deilig. Skogbunnen, multemyrene, sjøen og hyttene - de lukter av tjære i solen, og inne lukter det vedovn og peis og ofte vafler - ekte rømmevafler, laget av tykk seterrømme som vi henter på en seter, besværlig beliggende for små barneben, over elven hoppende fra stein til stein, gjennom kronglete stier i skogen til man ser en lysning - og der er det. Vi synes det er fryktelig langt. Ofte kommer barna fra setra ned til elven med melken, osten og rømmen, og vi kan se en forhutlet liten skikkelse som venter på at vi skal komme over elven og hente varene.

Jeg er på Bubakken, det er sommer. Jeg har gitt meg ut på optimistisk blåbærtur - optimistisk fordi det er for tidlig på sommeren til å finne modne blåbær. Mygg derimot er det nok av. Jeg går det lange stykket fra hytta til grinden, jeg greier å åpne den vanskelige lukkemekanismen.

         Grinden på Bubakken er stor og meget viktig. Den må alltid stenges, for ellers kommer sauene inn og bæsjer overalt og ødelegger gressvollen. Grinden er et stykke fra selve hytta, så man kan  ikke se den derfra. Det går en fin sti fra hytta opp til grinden. Der er det fullt av blåklokker og lange strå og markjordbær og revebjeller. Den er ikke nifs eller truende på noen måte. Men utenfor grinden er det best å passe seg.

         Jeg lukker grinden omhyggelig etter meg og gir meg ut på eventyr. Her begynner skogen med alle sine farer. Men før jeg tenker på farene, får jeg øye på min yndlinsblomst, den lille unnselige Linnéa, som vokser på rekke og rad som tinnsoldater på samme  stilk bortover tuene. Den er så vakker, Linnéa, når man først har fått øye på hvor fullkommen den er. Den fine liljeformen på de blekrosa blomstene, den rette stilken som er festet på ranken. Og så duften - en utrolig sterk duft fra en så knøttliten blomst. Det er et under.

Et stykke bortover stien er det en kjempestor stein. Det er et troll som engang hadde glemt at sola rant, og så ble han til en stein. Denne steinen er yttergrensen for hvor vi barn får lov til å gå. For bortenfor der lurer farene. Der er det at trollene og huldrene bor. Og ikke å forglemme - de underjordiske. De som stjeler menneskebabyer og legger sin egen fryktelige baby i stedet. Når mor er skikkelig sint på meg, stønner hun og sier at jeg må være en slik bytting.

         Jeg har sett et troll engang, og det var fryktelig nifst, jeg slapp alt jeg hadde i hendene og styrtet hjem til mor og far. Far tok meg i hånden og fulgte meg tilbake og viste meg et der var ikke noe troll. Men jag hadde nå sett det jeg hadde sett. Og det var såvisst ingen grunn til å tvile på det. Trollet var enormt stort, så stort at det var ikke var mulig å se helt opp til hans hode. Han beveget seg langsomt og tungt, og nærmet seg stedet hvor jeg stod. Men så løp jeg altså.

Jeg kikker forsiktig og omhyggelig omkring for å forsikre meg om at trollet ikke er der idag.        

         Det er jo også huldra...

Hun er nå ikke så farlig for barn, mest farlig er hun for menn, for hun er så utrolig vakker. Men hun har hul rygg og dessuten hale, og derfor vet man at hun er hulder. Jeg har sett en hulder også, men bare bakkfra på avstand. Den hule ryggen kunne jeg ikke se, men jeg så halen og hennes lange gule hår.

En helt annen fare er hoggormen. Den er ikke uvanlig å se på varme sommerdager, men jeg har nå aldri truffet på noen inne i skogen. På vei til setra derimot så vi en stor hoggorm - den ble større og større jo mer jeg tenkte på den. Men barnepiken vår slo den ihjel med en stokk. Likevel fortsatte den å bevege seg, enda de sa at den var stein død.

         Merkelig.