Far var sterk motstander av statskirken så Grethe og
jeg hadde aldri vært i kirken, men vi var fryktelig nysgjerrige på hva som
egentlig foregikk der. En dag hadde vi sneket oss ned til Johanneskirken
nedenfor der vi bodde. Vi gikk inn i kirken og satte oss på første benk slik vi
pleide å gjøre på teatret.
Der var blomster og dekorasjoner, for der skulle
være bryllup. Kirken var nydelig pyntet og vi syntes det måtte være omtrent
slik i Paradis. Brudeparet kom opp til alteret, kirken var stappfull, og
presten begynte å preke. Det var en usedvanlig veltalende prest, og da han
hadde preket både lenge og vel ble vi nokså redde begge to, for vi visste jo at
vi var på forbudte veie, og dette tok veldig lang tid! Vi begynte å gråte,
først nokså diskret, men litt etter litt mere hørlig. Tilslutt kom det en
sortkledd kirketjener og viste oss vennlig ut. Vi var overbevist om at han var
djevelen og skulle ekspedere oss til Helvete, og gråt uhemmet. Det tok lang tid
før vi igjen gikk i kirken! Men det må sies at vi ikke fikk skjenn da vi
omsider kom hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar